Ymse om "Vi er ett" i døgnenattens time

Jeg tenker at det meste henger sammen og at mennesker og universet er en stor enhet. Eksempel: Regn er som sperm. Moder jord er ei fitte. Frøene til alt eksisterende liv på moder jord er som eggene i dama. Så når mannen, eller "faderen i himmelen"-om du vil tolke det den vegen, spønker ned på fitta til moder jord, og blander seg sammen med eggene, blir det sådd og grodd liv. Regnet, vannet er en forplantingscelle som sammen med jorda kan skape alskens planter, mat og veskekilder som igjen skaper alle disse baskiluskene kaldt mennesker og dyr. Regn er sperm. Moder jord er ei fitte. Med andre ord: Fotosyntesen er planeten Tellus sitt svar på seksuell samkvem.

Tenk på det neste gang du er ute i regnværet uten paraply. Eller prøver å fange snøflak med tungen. You dirty little...

Vann er som sex; Du må svelge! Nei, sier du. "Aldri i livet om jeg svelger den sure urinvegstransporterte majonesen din!" Så da går du der, dag etter dag, natt etter natt. Munnen blir mer og mer tørr. Og til slutt orker du ikke mer. Du må bare ha det! 

Sqirt. Namnamnam, sier du mens du sutter i deg den søte nektaren fra livets vann, mens du ser på skyen over deg som tar seg en sigarett. Makes perfect sense alt nå, ikke sant?

 : - /

Isteden for forsvarstale: Altså. Klokken er 06.22. Jeg har ikke sovet en dritt i natt. Jeg er deppa. Det er i slike stunder alt kommer til alt. Eller ikke...

Stockholmsyndromet

"Stockholm syndrome, or capture bonding, is a psyckological phenomenon in which hostages express empathy and sympathy and have positive feelings toward their captors, sometimes to the point of defending them

Stockholm syndrome can be seen as a form of traumatic bonding, which does not necessarily require a hostage scenario, but which describes "strong emotional ties that develop between two persons where one person intermittently harasses, beats, threatens, abuses, or intimidates the other." - Wikipedia.

Jeg er dritforelska! Forelska ha jeg alltid vært. Husker ikke en eneste dag i mitt liv hvor det ikke har vært en mann som eier hjertet mitt. Den ene flammen slukkes alltid fordi en ny tennes. Derfor er livet mitt en evindelig sommerfuglrus på jakt etter å kapre den utvalgte. Jeg har endelig fanget en jeg har higet etter i flere år, siden jeg var en umoden tenåring. Og enn hvor tragikomisk og ironisk det er, så sitter min utkårede, "R", nå i fengsel. For noe han gjorde mot meg, og noen andre jenter, for flere år tilbake siden. Jeg er dritforelska. Dritforleksa i min egen overgriper.

Vil heller si "overgriper" i gåseøyne, for det kommer jo an på øynene som ser. Jeg skal selvfølgelig av min egen og alle som er involvert i saken sin skyld, ikke gå nærmere i detaljer på hva som skjedde. Til tross for at det ennå strides rundt hva som er gjort/ugjort, hvem er skyld i hva, OSV. Jeg skal bare snakke for meg selv. 

Juridisk sett er jeg et offer for overgrep, ja. Føles det slik for meg personlig? Overhode ikke. Når disse to motstridene sidene møtes så kan man jo tro at jeg, den unge sårbare tenåringen, hadde blitt rammet av stockholmsyndromet. Kanskje? Litt? Nå må jeg nok skuffe dere med at det er ikke en herdbarka kriminell det er snakk om her. Han er, sett bort fra strengt juridisk og dømmende blikk, ganske så... snill. Og perfekt. *Dåner*

Kvinnelige journalister anbefales til ikke å besøke fengsler for å intervjue innsatte, da det faktisk ikke er uvanlig at de kommer ut med hjerter i øynene, i verste fall med forlovelsesringen halvt tredd ned over fingeren. Psykopater er jo kjent for sin manipulerende sjarme. Jada, jeg vet det. Vet jeg burde holde meg unna dem. Og jeg lover; jeg holder meg unna dem. Alle unntatt en. Men det funker vel ikke om jeg sier noe så stereotypisk som at ; "han her er annerledes".

Rettssak er noe av det verste jeg har vært borti, håper jeg aldri må oppleve det igjen. Jeg danser heller tango med en 3 meters pytonslange - og btw, jeg har ophidofobia. Denne saken gikk i fire år før de endelig fant det for godt til å sette en dom. 

R fikk fengselsdom på ca 1 år. Det har nå gått et halvt år, og jeg venter fremdeles. Vi sender brev til hverandre nesten vær uke, god gammaldags brev, håndskrevne med konvolutt, frimerke and shit. Og så ringer han meg når han har mulighet. Jeg har det kjempefint, kunne ventet i årevis. Jeg har en fantastisk egenskap som nesten ingen mennesker lenger har. Det kalles tålmodighet. Jeg lever også i god tro om avstandsforhold. Sporadisk savn er sunt.

Så har vært heldig og handlet i fornuft, eller er jeg enda en stakkar som undertrykker meg selv for tilknytting til en mann sin skyld? Diagnose : stockholmsyndromet, skyldig eller uskyldig. Interessant tema. For hvem er du til å bestemme det. Og hvordan vet vi at jeg er kapabel til å bestemme det. Uansett så stemmer jeg:

Uskyldig.

 

R, dette innlegget er til deg.

 

Stikkord:

Personer jeg blir inspirert av.

Spørsmål 3: "Forbilder, idoler, personer som inspirerer deg?"

Ikke noen stor bombe, men jeg har lite av forbilder og folk jeg ser opp til. Det skal litt til. Men det er bedre det, enn den gangen jeg hadde anorexiske supermodeller jeg så opp til i 10-12 års alderen. Nå derimot går jeg utifra personens arbeid, intellekt og personlighet. 

 

Derren Brown



Britisk hypnotisør, manipulatør og illusjonist, som dere kanskje har sett på TV. For over et år siden lærte jeg hvordan man kan hypnotisere noen til orgasme, og ble veldig fasinert av hvor sterke tankenes kraft er. Derren Brown er en slags tankeleser, eller mentalist. Men han mener at alle mennesker har evnen til å kjenne andres tanker. Hva det skyldes vet ikke han, eller noen andre. Kanskje tankene våres utslipper vibrasjoner, eller at det bare er ren psykologi og forståelse av utrykk. I kunststykkene sine bruker han suggesjon, psykologi, hypnose og illusjon, og det er helt vannvittig hva han klarer å oppnå. Minner litt om den svenske dokumentarserien "Hjärnstorm"  som gikk på NRK for en stund tilbake siden, som jeg også elsket! 

Disse menneskene er genier. Jeg har bare lyst til å slikke hjernen deres. Ja, alvorlig talt.

 

Marina Abramovic

Serbisk performancekunstner. Performance er kanskje min favoritt av alle kunstsjangere, og Marina Abromovic er virkelig den beste. Mye av kunsten hennes er en form for reaksjon på bardommen og omsorgsvikten hun opplevde, men hun har også mange andre utrykk som mann og kvinne forhold og maktfordeling. Hun eksperimenter mye med selvskading og destruksjon, og hvor langt hun kan gå før kroppen og sinnet ikke takler mer, og der trekker hun grensen langt og har et en ekstrem viljestyrke jeg ikke har sett maken til. Enten om det er å sitte stille timevis vær dag i flere måneder på en stol, piske seg selv til blods eller bli torturert og kuttet opp av publikum i seks timer uten stopp. Jeg syns hun har en fantastisk forførende personlighet.

Anbefaler å se dokumentaren "The artist is present", om kunstneren og hennes performance. 

 

 

Stikkord:

Gal, sjuk, livet suger - og du er stolt av det?

I dag så skryter folk av at de er såkalt "gale". Med andre ord; de skjønner ikke en dritt. De tror at galskap er å være spontan, morsom og modig. Og at man er avslapper, frisinnet og uhøytidelig. Så etter å ha for eksempel. isbadet, fått latterkrampe av noe som egentlig ikke er morsomt, tatt alle russeknutene eller danset halling kliss naken mens man jodler, så skryter de av at de er "gale". Men de er ikke gale. De har bare et behov for at andre skal tro dem er det. Et behov for å virke så spesielle. Derfor går de rundt med YOLO som livsmotto og gjør spontane og morsomme og IKKE gale ting, for deretter å skryte av at de er SINNSJUKE ass. 

I dag så skryter folk av at de har såkalt "syke" tanker. De sier; "Om du hadde lest tankene mine en hel dag - så hadde du fått sjokk". De har et behov for å tro at de har en spesiell måte å tenke på, at de er revolusjonerende og originale, så hardt at folk ikke ville taklet det. Men sannheten er en helt annen. Alle har disse såkalte "syke" tankene. Men folk hører kun sine egne tanker, og derfor tror de at de også er de eneste som har akkurat disse tankene. Og derfor tror de at de egentlig burde vært innlagt for LEEEENGE siden. For vi er alle så sinnsjuke og sprø, at det burde vært måte på!

I dag så skryter folk av at de har et "hardt" liv. De har blitt mobbet, utstøtt, sviket, såret, terrorisert og traumatisert, og DE er offeret. Deretter skryter de av at de er "sterke" fordi de har overlevd, og at de er kloke og erfarende etter alt de har opplevd. Med andre ord; det er bra for folk å ha det jævelig! Men sannheten er at mesteparten av jævligheten folk går gjennom blir overdramatisert til tusen. De syter og syns synd på seg selv. Gjør seg til et offer, mens alle andre rundt dem er overgripere. Me against det world! Men sannheten er at ingen har det lett, og alle gjennomgår ett eller annet. Likevel dyrker de vondskapen til sin egen egoistiske fordel, og ser på seg selv som overlegne survivors. Jepp, du skal virkelig ha for motet du viste etter den tøffe barndommen hvor du aldri fikk ponnien du ønsket!

Men hadde du virkelig vært gal, så hadde ingen ledd med deg og dine sprøe påfunn. De hadde sett alvorlig på deg, og tenkt at deg er det VIRKELIG noe galt med. Og har du virkelig så syke tanker at du må innlegges? Ta deg en tur innom en institusjon for de som er virkelig kjørt i huet, så får vi se hvor oppegående du føler deg blant dem. Og offerollen og skryting, er for drittunger. 

Skjerp dere. Jeg har akkurat gått tom for paracet. 

 

Stikkord:

Hvorfor er ikke spising tabu?

Det er mye som ligger i menneskers natur, men som likevel er tabu. Spise og drikke er tydeligvis ikke en av dem. Den slags har vi gjort til en sosial greie. Vi samles rundt middags- og frokostbordet, på restauranter, kafeer, piknik, tapas på fester, snacks på kino. Spising og drikking er en offentlig akseptert greie de aller fleste steder, med noen unntak av hygieniske grunner feks: busser, teater, klasserom, og opprasjonsbordet på sykehuset. Generelt er det ingen som skammer seg over å spise, og har ikke noe imot av å bli sett eller se andre som spiser.

Unntatt for enkelte, deriblant meg, som syns at spising er forferdelig ekkelt. 

Nest etter kjønnsorganet, er munnen det mest intime på kroppen våres. Munnen er et slimete, vått organ full av bakterier. Fysisk så er det ikke noe mindre skittent enn de edlere delene. Likevel er det rektum og kjønnsorganer som vi som oftest forbinner med tabu. 

Har dere noen gang tenkt over estetikken til kjeften våres? En gapene munn ligner enn diger, slimete vulva med knokler stikkende ut oppe og nede (tenna), som føder en svær rosa snegle (tunga). Pent? Nei. Men folk åpner mer enn villig kjeften sin daglig rett foran andre mennesker, og trøkker mat inn i den. I den forpulte vulva, blander det sammen med slimet, snegla og knoklene. Moser det til grøt.

Jeg klarer ikke se på! Jeg ser alltid ned når jeg må spise sammen med andre, for jeg vil ikke se på det. Men det verste er at mange lager lyder i tilegg, og øra kan jeg ikke bare slå av. Noen smatter, noen har rusten kjeve så man kan høre når den jobber, noen svelger så høyt at det lager gulpeaktige lyder. 

I tilegg, så klarer jeg ikke helt å legge fra meg tanken på hvor all maten vil ende opp, når jeg ser noen putte mat i munnen. Det høres utrolig barnslig ut, ja. Folk legger hemningsløst ut bilder av maten deres på facebook, instagram, blogg etc, lekkert dandert på en tallerken, og kommentarer som "Nam :DD", "Det så godt ut!!!!" og "Mmmmm <3", dominerer kommentarfeltet. Vær gang jeg ser det, får jeg en intens trang til å bryte med idyllen og skrive: "Tenk at det der har blitt til ekskrement akkurat nå...". Dypt. Skikkelig dypt ass. 

Men det ville vel ikke folk satt pris på? De vil ikke høre den "dype" sannheten, de vil bare høre "Mmmm" og "Nam" med smilefjes og hjerte bak.

Ikke missforstå meg: det er viktig å spise. Vi vil jo ikke dø. Folk velger og vraker hva som er rett og galt. De går ikke ut ifra noen fysisk bestemte lover, de går bare ut ifra hva de selv syns, og ikke minst hva alle andre og samfunnet rundt dem synes. Vi er oppfostra til å mene at å spise mens andre ser og hører på, er helt greit, helt naturlig. Men som nevnt, så er det mye som er naturlig men som likevel ikke er offentlig akseptert. Vi har bestemt at å ta en agurk i munnen er akseptert, mens å ta en agurk i fitta eller rektum er tabu.

Når vi ser på alt som er tabu her i landet, så skulle offentlig spising teoretisk sett også stått på den lista. Men nei.

Sinnainnlegg

Jeg hater missliker mennesker, og har for lengst konvertert til glasmanet. 

Misantropien kjennes ekstra godt når jeg går på folkehøgskole. Vi sitter alle i matsalen. Det er siste middag før ferien. Så får vi vite at det er spagetti bolonese i dag, og da begynner de andre elevene å juble. Faen ta dere, tenker jeg. Er det sånn, at når vi får hvetemel, sukker og transefett, så jubler vi? Mens når vi får fisk og grønnsaker, så sutrer vi? Det er faen ikke rart at folk er feite! 

Men å være feit er blitt har blitt helt greit å være i dag. Det er helt greit å torturere og missbruke sin egen kropp på sofasliting og drittmat. Det viktigste er å ha selvtillit liksom. Og ja, selvtillit er bra, men hva skjedde med å ha selvinnsikt? Selvtillit uten selvinnsikt er ikke et vakkert syn. Det er som å se flodhester som oppfører seg som om de var Megan Fox.

Alle later som de gir faen, at ingen kan såre dem, men slik er det egentlig ikke. De har alle et stort behov for å få bekreftelse fra andre om både ditt og datt. Ta foreksempel når en jente har klippa/farga håret. De har blitt alt for vant til å få komplimenter for vær jævla gang de gjør noe nytt med frisyren sin. For de blir alltid sure når jeg ignorerer dem. Det skjedde senest for bare et par dager siden, og samtalen artet seg slik:

Jævla kvinnemenneske: "*kremt*... ser du ikke at jeg har klippet og farga håret?"

Meg: "Jo. Men jeg driter i det."

Og sånn er det vær jævla gang! Kan ikke kvinnfolk fatte at jeg bryr meg ikke om hvordan de ser ut på håret? Syns du virkelig at håret ditt er så spennende at det er en samtale verdt? Smal-talk alert. Dont fucking smal-talk me! Jeg tror å henge sammen med mannfolk har hatt en dårlig innflytelse på meg, for jeg har nærmest begynt å oppføre meg som en mannsjåvenist. Men er det så rart? Det er så mye grumsomme innovertisser der ute. Det er så mange av dem som skravler så øra svetter på lytterne. De er ulogiske og styres av impulsiv og overemosjonelle følelser, og skylder alt sammen på at det kommer blod ut av fitta deres. Jeg er jente selv, så jeg kan herved avskrive myten om at menstruasjon er noen god unnskyldning for hysterisk oppførsel. 

Hvorfor driver vi å snakker om ingenting, ting som ikke gir mening, for så å skryte av at vi er sosiale? En av de få tingene jeg setter pris på ved min hemning, er at jeg er ekstremt selvstendig. De vennskapene som jeg har sett, enten om de består av par, trekløvere eller en hel gjeng, de blir alle like avhengige av hverandre for å få hverdagen til å gå. Og da skal de helst sitte ved siden av hverandre - Gud forby om man bli sittende sammen med noen andre enn venna sine! Det holder ikke å være i samme rom, de må sitte ved siden av hverandre. Eller i ring. Du skjønner hva jeg mener. Poenget er at hvis noen av disse menneskene skulle finne på å sette seg utafor, litt unna de andre vennene, så tror de automatisk at det må være noe galt.

Er du ute etter å konsentrere deg om deg selv og det du driver med? Bare få litt pusterom kanskje? Glem det! Man må på død og liv sitte sammen med venna sine når de er til stede. Selv når de ikke gjør en dritt sammen. For det er bare sånn det funker. Og dermed blir disse menneskene alt for avhengige av hverandre. Går det for eksempel en dag på skolen, og bestevennen viser seg å være syk, så man bli sittende der alene, da føler man seg helt hjelpesløs og går inn i en slags dyp depresjon. 

Hvorfor? For det er så tabu å være alene. Selv om man har aldri så gode grunner til det. Det er synd. Mennesker er stakkarslige vesner.

P.S. Jeg er på utsiden snill og uskyldig som et lam. Ulven trengte å bli sluppet litt løs. 

Favoritt sitater?

Spørsmål 2: "Favoritt sitater?"

Jeg er ikke no spres glad i sitater. Men her er noen av de jeg liker:


"The woman who follows the crowd will usually go no further than the crowd. The woman who walks alone is likely to find herself in places no one has ever been before." - Albert Einstein.


"Kjærligheten er et stoff som naturen har vevet og fantasien brodert" - Noe jeg hørte på barneTV en gang... ja.. barneTV, faktisk. 


"I don't believe in guilt, I believe in living on impulse as long as you never intentionally hurt another person, and don't judge people in your life. I think you should live completely free. " - Angelina Jolie. 


"Eg hugleikar deg av heila mi hoppande blodpumpe! Skal me trynsleika ikring etaholet?" - Random shit som jeg brukte på russekortet mitt.


"What if humanity is just a science experiment for an alien race? What if life is a dream, and death is when you wake up? What if dreams are reality, and being awake is an illusion? What if silence is a noise thats always been playing so you just dont notice it?" - Ukjent.


"Søstra mi skal hete Asta, fordi det rimer på spagetti" - Ei lita jente fra Danmark. 

 

 

Aldersforskjell og dens baksider - å leve i nuet

Når man er i et forhold med stor aldersforskjell, så er det uunngåelig at folk ikke stiller spørsmål og trekker fram dilemmaer ved dette. Og det er ikke bare ukonstruktiv hetts og drittslenging det går ut på. Det er helt reelt at det finnes sider ved aldersforskjell som man bør stille spørsmål ved, og det er utfordringer å ta stilling til. Noe jeg kanskje hører mest er:

1. Seksuelt moralsk dilemma: At det er ekkelt, forbindes med kronofili og ulovlig/forkastelig seksualitet. Incest, er utrolig nok, også ofte innblandet i dette synet, jeg har ofte hørt folk si feks: "Han der kunne jo vært bestefaren min", "Hun kunne vært datteren min" o.l. 

Taaaabuuuu... tabuuu... og atter tabu! Dette er bare noe i hodet våres. Jævla HJERNEVASKA samfunn som vi lever i. Og ikke minst for mange forvridde oppfattinger det finnes av ord som "pedofili". Sitat av ei kjærring i klassen min på VGS: "Om hun er 18, og han er 30, så er han jo pedo likevel selv om hun er gammel nok". Oh SMACK! Si det en gang til med trynet mot meg liksom.

Og når det kommer til incest: Å trekke paralleller mellom incest og aldersforskjell ser jeg på som noe folk gjør fordi de har satt en grense på sex/kjærlighetslivet sitt, grunnet av en slags tvangstanke om å respektere sine foreldre og resten av familien. De tenker for eksempel: "jeg skal ikke ha sex med/være sammen med en som er eldre enn pappa" - dermed har de allerede låst hjernen sin, og følger automatisk denne uskrevende loven.

Dette har igjen med oppfattelsen om forkastelig seksualitet å gjøre, men kan også skyldes i stor grad at det kan påvirke forhold mellom barn og foreldre om barnet er sammen med en som er eldre enn foreledren. Folk vil unngå at møtet mellom kjæreste og svigers skal bli kleine og føles unaturlige, noe denne typen forhold kan framstå som i det samfunnet vi lever. Kanskje de er redde for at foreldrene skal bli sinte og forlange at de slår opp? Det er ikke rart at noen frykter for familiens reaksjon.

Nå er det sånn at, selv om vi vil det eller ei, så blir seksualiteten våres påvirket av foreldrene våre. Om en gutt får sitte på fanget til mamma når han er fire år gammel, har mye å si for hvorvidt han vil oppleve og kunne føle kjærlighet og nærhet i framtiden. Like viktig er det for jenter å sitte på pappas fang i fireårs alderen. På mange måter setter vi noe av våres framtidige seksualitet allerede i barndommen. Kanskje det skapes et bånd mellom barn og omsorgsperson som varer livet ut? At det er derfor vi sammenligner dem med våre partnere i voksenlivet, mer ubevist.

2. Sosialt dilemma: At de forskjellige generasjonene har alt for ulike interesser, erfaringer og behov til at det sosiale kan bli tilfredsstillende nok. Hvordan kan for eksempel en partyløve av en tenåring, sammen med en uspontan og stabil 50 åring, ha gode samtaler og stimulerende sosialtliv år etter år? Hva har de til felles? Hva kan de snakke om? Hva kan de gjøre sammen?

Det finnes ingen fasit på hvilke interesser og sosialt behov de ulike aldersgruppene har. Jeg tror de som stiller slike spørsmål må være veldig opptatte av sin tid og generasjon. Folk som liker å kjenne nostalgi, og se tilbake på tiår sammen med noen som var aktuell på samme måte som dem selv. Eller motsatt; at man liker å ha noen som er litt mer med på det som er moderne og kult nå for tiden. Sånn sett ser jeg på dette dilemmaet som en personlig sak, og ikke noe som trenger å ha med alder å gjøre.

Bare ta meg som eksempel. Jeg er ganske uortodoks til å være 20 år. Jeg går aldri ut på byen, fester, drikker og har det ungdom kaller for "gøy". Og ikke ta meg feil; jeg er ikke mer moden enn alle andre på min alder. Jeg er barnslig til tusen! Men jeg har bare ikke de samme sosiale interessene som de fleste på min alder. Jeg har en annen oppfattelse av hva som er gøy, interessant og sosialt stimulerende. Og der har jeg funnet ut at jeg trives veldig godt med folk som er to-tre generasjoner eldre enn meg. 

3. Døden: At den eldste parten kommer til å eldes, miste helsen og sansynligvis dø mye tidligere enn den yngste parten. At en ung person må leie sin elskede ned i graven, og leve resten av sitt liv med sorg over det tapet, isteden for å få oppleve å bli gammel med noen. 

Dette er et veldig vanskelig og tøff bakside. Emosjonelt. Men for meg handler det om hvilket syn du har på livet og døden. For meg er det viktig å leve, men jeg har også stålfestet meg til at det kommer til å ta slutt en gang, og jeg kommer av all sannsynelighet til å miste noen jeg er glad i en eller annen gang. Det gjelder ikke bare kjæreste. Og vi må huske å passe på de gamle. Døden virker som et tabu som er forbeholdt for de gamle. Folk forventer at det er de gamle som skal oppleve at alle vennene og kjærestene skal dø rundt dem, mens de sitter for seg selv og venter på deres tur. At samfunnet tenker slik syns jeg er så tragisk.

Og for alt jeg vet kan det hende jeg dør i morgen. En gang må det skje. Spiller det noen rolle hvem som kommer først? Jeg kan jo ikke bestemme hvem jeg skal forelske meg i. For om jeg kunne det så ville jeg jo helst hatt en som døde på nøyaktig samme tidspunkt som meg. Men slik er det ikke. Man må være klar over at døden kan inntreffe når som helst uansett alder.

Og det er derfor det er viktig for meg å leve. Å leve i nuet. Mange er redde for å kjempe for dem de elsker, fordi de er redde for framtiden og at de skal bli såret. Akkurat det har jeg blitt såpass voksen på nå, at jeg er klar for å bli såret. Jeg gir meg selv lov til å sørge, bare så lenge jeg får det lille, vakre og fantastiske som skjer akkurat her og nå. Jeg vil heller se tilbake på livet mitt og minnes over det lille jeg fikk av kjærlighet, enn å skammes over at jeg aldri fikk det, bare fordi jeg var redd det ville vare for kort. 

Det er faktisk et paradoks å gi opp noen fordi man syns at tiden ikke strekker til og man har for kort tid sammen. For hvis du gir opp, så har du jo INGEN tid sammen med han/hun. Men hvis du derimot gir det en sjanse, og ikke konsentrerer deg om framtida, så har du faktisk den lille stunden akkurat nå. 

 

Det får være nok. Om du har lest hele innlegget, så legg igjen en kommentar, så skal du få applaus fra meg. Ja, jeg skal seriøst sitte her og klappe i hendene foran laptopen som en dum sel. For det har du jaggumæ fortjent, din jævla lesehest!

 

Mvh,

Tabubabe.

20 år

I det norske språket har vi en ulogisk brist i hvordan tallene uttales. For tallene fra 30 til 99 følger det samme mønstret hele vegen. Det er; tretti, førti, femti, seksti... osv. Altså, man setter "ti" bak. Men hva med de tallene som faller utenfor dette systemet? Tallene over 10 utales som elleve, tolv, tretten osv. Og 20 uttales tjue. Uten noe "ti" bak. 

For det har seg sånn at de som har bestemt dette systemet i utgangspunktet skulle kalle tjue for totti. Elleve skulle hetet tittien, tolv - tittito, tretten - tittitre... and so on. Dermed ville vi fått en mer helhet i systemet. Dette er sikkert bare et uprofesjonelt og objektivt syn på saken, men jeg syns titti og totti er ganske fengende ord. 

Så i dag er jeg ikke blitt tjue. Jeg har blitt TOTTI! 

Det føles utrolig rart. Hadde ikke trudd jeg skulle bli så gammel. Faen, nå må jeg begynne å planlegge livet mitt og greier... Hjelp.




Puberty - You did it right!

Stikkord:

Sorg og smerte som monopol

De fleste av dere har sikkert blitt fortalt minst en gang i livet, når dere har vært nedstemt, og en stakkar har følt seg nødig til å trøste dere og dermed kom meg frasen: "Jeg vet det ikke er noen trøst, men det finnes mange i verden som sliter." Folk som har det VIRKELIG ille. Du vet, de uten hus og jobb, mat, familie og kjære, helse eller frihet for eksempel.

Mens de fleste har midlertidige ups and downs, så finnes det alltid noen som kjemper konstant mot kronisk mental og fysisk smerte av udiskuterbare grunner.  Grunnen til at trøsteren nevner disse, er i hovedsak for å sette ting i perspektiv, sånn at den nedstemte kanskje tenker at han ikke har det så ille likevel. Det er i seg selv ikke ment som noe vondt, men frasen er likevel ugjennomtenkt.

Tenk en eller to ganger! Som trøsteren sier; "Jeg vet dette ikke er noen trøst". Nei det har du rett i, så hvorfor kaste bort tid og stemme på å si det meningsløse? Å bare så det er sagt; jeg mener ikke at folk skal synes synd på seg selv og sippe over spilt melk. Bare drittsekker gjør det.

Det jeg vil fram til er at å bruke denne uttalelsen, helt essensielt sett, bunner i inhumanitet, som jo er det helt mottaste av hva trøsteren egentlig vil formidle. Hvorfor finner vi egentlig trøst i dette her? At andre mennesker har det vondt er IKKE en trøst. At folk har det vondt er atter en grunn til å se svart på verden over hvor bestialsk den er. Om man finner trøst i at andre har det vondt, så kan vi like gjerne kutte ut all empati og medmenneskelighet for å komme opp til tronen av lykke. Dette fører til sjalusi, og vi ønsker ingen mennesker vell.

Og ikke bare det! Denne holdningen kan gå den helt andre vegen; at det blir et slags monopolspill om å ha det verst. For å illustrere hva jeg mener, her er en liten anekdote: Jeg har en nær bekjent som har vært inn og ut av psykiateriske institusjoner i mange år. "Hun" levde sammen med mange andre problembarn og tidkrevende pasienter. Og dette miljøet førte til at staben måtte gi mest fokus til de mest syke. Dette førte til at hun og de andre som hadde det "mindre" vondt enn "verstingene" fikk for lite hjelp. Dermed ble det en konkurranse om å være mest syk, og man påfører seg mer belastning enn i utgangspunktet.

Dette er utrolig banalt og teit, men slik er realiteten når det kommer til fordeling av omsorg. Det er et instinkt i oss mennesker, og alle trenger oppmerksomhet. Uansett! Vi lærer dette helt fra vi er barn, når vi ønsker så mye oppmerksomhet fra foreldrene som mulig. Får ikke barnet tilfredstilt det behovet, så finnern ut at  skriking, gråting, vandalisme og utadgerende oppførsel som regel vender fokuset mot seg. Spiller ingen rolle om fokuset er negativt eller positivt, så det kan lett føre til dårlige vaner. 

Nei, det er ikke mer synd på deg enn alle andre. Men sorg og smerte, stor eller liten, langvarig eller kort, er uansett noe relativt når det inntreffer. Det er personlig, og angår ikke alle på hele jorden. Det kan påvirke menneskene som må omgås med deg, men alle har lov til å være nedstemte. I det hele tatt å si at "du har det ikke fælt fordi det finnes folk som har det verre" er som å si "du har det ikke bra fordi det finnes folk som er lykkeligere enn deg". Så lenge det finnes en smerte eller en lykke der, det handler det ikke om å ha mest av det. Det er ikke emosjonelt troverdig å ha slik holdning. 

Det er kanskje på tide å bli mer bevist på hva du sier egentlig betyr?

Stikkord:

Finnes julenissen?

Finnes julenissen?

Dette spørsmålet har vært gjenstand for spekulasjon i årtier. Et amerikansk forskerteam har tatt utgangspunkt i fysiske fakta, og har fremlagt sine resultater basert på følgende hypotese: Det finnes en Julenisse, som besøker alle snille barn. Julenissen benytter flyvende reinsdyr og slede ved levering av julegaver.

La oss starte med hypotesen om flyvende reinsdyr. Ingen kjente reinsdyrraser kan fly. Imidlertid finnes det 300.000 dyrearter som enda ikke er vitenskapelig kjent eller klassifisert. Selv om de fleste av disse er insekter og laverestaende arter, så finnes det fortsatt en mulighet for at det finnes flyvende reinsdyr og at julenissen er den eneste som kjenner denne arten.

Videre kan vi fastslå at det finnes 2 milliarder barn under 18 år i verden. Siden julenissen av kulturelle og historiske grunner ikke betjener Muslimske-, Hinduistiske-, Jødiske-, og Buddhistiske barn, reduseres antall barn som julenissen skal besøke julaften til 378 millioner, i henhold til tall fra "Population Reference Bureau". Basert på et gjennomsnitt på 4.11 barn p.r. husholdning , beregnes antall hjem julenissen skal besøke til 91.8 millioner. Dette forutsetter at det finnes minst et "snilt" barn p.r. hjem.

På grunn av verdens inndeling i tidssoner og jordstasjonen, vil Julenissen maksimalt kunne arbeide 31 timer julaften. Dette forutsetter at han reiser fra øst mot vest, noe som utvilsomt er mest logisk. For å betjene de 91.8 millioner hjem, må julenissen besøke 822.6 hjem pr. sekund. Dette gir Julenissen 1/1000 sekund til å parkere sleden, hoppe ut av sleden, klatre opp på taket, fyke ned gjennom pipa, børste av seg sot, plasseres gavene under treet, klatre opp gjennom pipa, børste av seg sot, klatre inn i sleden og kjøre til neste hus. Dersom en antar at alle de 91.8 millioner hjem er distribuert jevnt over jordens overflate, noe som selvsagt ikke er riktig, men som likevel kan aksepteres som en forutsetning for de videre beregninger, gir dette en gjennomsnittlig avstand på 1.3. km mellom hvert stopp. Reiserute blir da på til sammen 121.5 millioner kilometer. Dette betyr at julenissen må reise 1088 km. pr. sekund - over 3000 ganger raskere enn lyden. For sammenligningens skyld bør det nevnes at den raskeste farkost menneskeheten så langt har konstruert, Ulysses romsonde, har en maksimal hastighet på 43.5 km p.r. sekund. Et konvensjonelt reinsdyr kan maksimalt oppnå 24 km p.r. time.

En annen viktig faktor, er sledens last. Dersom vi antar at hvert barn kun får en gave som ikke overstiger størrelsen på et middels stort Legosett, vil sleden ved start veie 160.650 tonn. I tillegg kommer julenissen, som konsekvent beskrives som overvektig. På land kan et konvensjonelt reinsdyr ikke trekke mer enn ca. 150 kg. Dersom vi antar at et flyvende reinsdyr kan trekke 10 ganger mer en tradisjonelle reinsdyr, slik vi kjenner dem, vil det ikke være mulig å trekke sleden med åtte eller ni reinsdyr. Det trengs 214.200 reinsdyr. Dette øker vekten på ekvipasjen til 176.715 tonn, og da regner vi hverken med julenissens eller sledens vekt. For sammenligningens skyld: Ekvipasjens vekt vil utgjøre mer en fire ganger vekten til skipet Queen Elisabeth.

176.715 tonn med en fart på 1088 km. p.r.sekund gir en enorm luftmotstand. Denne luftmotstanden vilvarme reinsdyrene opp på samme måte som når et romskip flyr inn i jordens atmosfære. De to første reinsdyrene vil bli utsatt for en energimengde tilsvarende 14.3 Quintillion joule p.r. sekund - hver! Kort sagt, de to første reinsdyrene vil gå opp i flammer nærmest umiddelbart. Når de to første er borte, vil de to neste utsettes for samme energimengde, slik at det vil oppstå en eksplosiv kjedereaksjon. Samtlige reinsdyr vil fordampe i løpet av 4,26 tusendels sekund. Julenissen vil gjennom denne kjedereaksjonen bli utsatt for sentrifugalkrefter på 17.500,6 ganger tyngdekraften. Julenissen med en vekt på 125 kg, som antas å være lite, vil bli presset bakover i sleden med en kraft på 2.167.007 kilo.

Konklusjonen er enkel: Dersom julenissen overhode rakk å levere noen gaver, så er han trolig død nå. Selvsagt er det mulig at Julenissen rår over en teknologi eller behersker dimensjoner som til nå ikke er kjent. Reinsdyrets Rudolfs røde nese, som muligens er en avansert form for varmeskjold, kan tyde på at dette er tilfellet. Dette er i så fall halmstrået vi fortsatt kan klamre oss til, når det gjelder Julenissens eksistens.

 

"Tabubabe: Dette er en vitenskapelig rapport basert på julenissens eksistens. Jeg har verken skrevet rapporten eller deltatt i forskningsarbeidet. Deler materialet kun for å spre funinformasjon (og underholdning!)."

Vi burde hatt flere mennesker, og mindre folk.

Jeg er en jævla loner. Skammer meg ikke over det heller. Det jeg er mindre stolt av er at jeg må være så misantropisk, særlig til mitt eget kjønn og årskull. Jeg er for ung til å være sånn! Sutring hører hjemme hos pensjonistene. Det er de som skal sitte og vemme seg over dagens ungdom og moderne kjærringer. Men nei da. Her sitter jeg isolert i hybelen på en fredagskveld, mens de andre er ute og fester. Alle vennene mine er godt voksne menn, noe jeg er så utrolig glad for, særlig på fredagskvelder som dette. 

Sånn ser jeg for det meste ut. Fjern og alvorlig. Liker du sprudlende og vittige jenter er jeg ikke noe for deg.

Etter jeg begynte på FHS, så prøvde jeg å være litt sosial. Hadde glemt hvordan disse menneskene var. Men det fant jeg fort ut av, og da kom jeg på hvorfor jeg i utgangspunktet var en outsider. Brain fuck. Mental destimulering. Det er som de sitter og poker reptilhjernen. Det + en god porsjon angst er en fin cocktail til forever-alone-party. Jeg klarer bare ikke tenke klart sammen med hvem som helst. Det er som om det befinner seg en bryter inne i meg, som jeg ikke har kontroll over. Så jeg får ingenting ut av det, jeg blir bare stressa, sliten og dum. Ja, du blir dum av å henge med mennesker du ikke liker. Å nei, jeg hater ikke alle. Jeg er bare lei av gjentagelser. 

Isteden for å tilhøre noen gruppe så sitter jeg utenfor og studerer dem. Det har blitt en slags hobby, å studere menneskers adferd, sette meg i deres sted og forstå hvorfor de gjør som de gjør, og sier som de sier. Og når jeg sitter utenfor og studerer pakkdyrene, så får jeg mange interessante synsvinklinger, både på menneskene som gruppe og individ. Men når jeg ser at menneskene gjør de samme tingene om og om igjen, blir det bare kjedelig til slutt. Det finnes mange forskjellige typer, men de har alle sammen et eller annet i adferdsmønsteret sitt som gjør at deres handlinger ikke viker overaskende.

Jeg eier overhode ingen sjette sans, men noen ganger vet jeg hva en person har tenkt å si eller gjøre før de har sagt/gjort det. Du hører det på pusten deres, ser det på ansiktet deres, på kroppen. Man kjenner det på situasjon og sted, hva personen gjør før handlingen/ordene. Man trenger ikke noe tredje øye for å se det, man må bare studere mennesket nøye. Dette ser vi ofte blant personer som har kjent hverandre lenge. De forstår hverandres adferd og hvordan de er. Og da kan de finne på teite ting, som å si ting samtidig, fortelle hva den andre tenker på, og alt er bare kleint og "OMG, det må jo bety at we are ment to beeee<3<3!". Ja...

Det føles som mennesker ofte ikke er beviste på deres adferdmønster. De styres mye av dominoeffekt, av hverandre, oppfattning av rett og galt. Alt er et stort puslespill, og de legger alle de sosiale brikkene riktig. Dette fører til at noen ganger, for eksempel når de tøyser og tuller over dårlig humor (bare fordi det er normalt å le, for å ikke skape klein stemning), det gjør at jeg føler de ikke er kommet over apestadiet. Særlig når jeg står der med pokertrynet, og kjemper en indre kamp for å ikke finne noe hardt å slå dem med. 

Som en kompis av meg sier: "Vi burde hatt flere mennesker, og mindre folk."

Jeg finnes ikke fordomsfull, men alle disse gjentagelsene hos mennesker gjør at jeg kjeder meg sånn inni rattata sammen med dem. Derfor henger jeg med folk som ikke er så lett å bli klok på. Spør du meg så er et godt råd ; aldri lære seg et menneske å kjenne ut og inn. Hold litt igjen av deg selv, og hiv det i trynet på dem når de minst venter det har jeg veldig god erfaring med. Da tror folk at jeg er et mystisk og eksotisk menneske. Jeg er vel egentlig ikke det, jeg er bare stille, det er forskjellen. Derfor blir det en surprise når jeg først viser litt av meg selv. Skal alt ekskluderes med en gang mister det sin dybde og sjarm. 

Hold kjeft. Ikke si alt du tenker. Lytt littegranne isteden. 

 

 

Hva vil du bli når du blir stor?

Spørsmål 1: "Hva vil du bli når du blir stor?"

Vil bli en god del nå. Det er i all fall noen ting jeg vil prøve, og se hvordan det går. Kan for all del hende at jeg rekker flere ting i løpet av livet. Det viktigste for meg er å like det jeg driver med, og at jeg har et godt miljø rundt meg. OFC. Hva er vitsen med å bruke så mye av livet sitt på noe man ikke liker? Penger? Hva skal du med penger, når livet dit allerede er et ork? Å underkaste seg et slik helvete bare for å få mat på bordet og flow i velferdsstaten (Fungerende, men depressivt), kommer jeg ikke til å akseptere. 

Også trenger jeg en fysisk jobb, og kan ikke sitte stille foran en laptop hele dagen. Jeg har faktisk aldri hatt en fast jobb, bare tatt noen få freelanceoppdrag, og det fordi jeg er så sær med krava mine. Ikke en særlig god egenskap å ha med i arbeidsmarkedet. Jeg skulle egentlig gifta meg og blitt husmor. Bare sett pen ut og spred glede der jeg går. Selv om det dessverre er veldig usikkert og lite ideelt for slik samfunnet fungerer i dag.

Jeg er kunsterspire, men dette er vanskelig å leve av, og det er liten garanti for å komme inn på teaterskolen ved første forsøk. Derfor er det en nødvendighet å ha noe annet å drive med imens. Jeg har bra med ferdigheter og interesse for trening, helse og velvære, og kunne tenke meg å drive som massasje- og spa terapeut. Eventuelt også treningsinstruktør og fordype meg i andre skjønnhetsrelaterte behandlinger, men jeg får se hvor langt det går.

Det store ville vært å utdanne seg til profesjonell skuespiller og jobbe på teater. Jeg har en gang lyst til å være foredragholder, reise litt rundt og snakke om temaer som jeg syns er viktige å formidle. Jeg har selv opplevd at det med kunstnerisk touch på undervisning er en veldig positiv fordel med tanke på motivasjon- og inspirasjonen det kan gi mottakeren. Dog, for alt jeg vet kan det hende kunsterkarrieren bare blir bestående av freelanceoppdrag i framtiden også. Men heller det enn ingenting. "Art is like shit. It must come out".

Og ellers så består ambisjonene mine uten om jobb om å alltid gjøre de tingene jeg har lyst til. Ta førerkortet og kjøre rundt i en rosa Fiat 500. Bli en kjæreste, til noen som vil elske og dominere meg så mye han orker. Ta så mange skritt jeg bare kan. Aldri få barn, aldri reise jorda rundt, aldri tatovere rumpa. Bare være meg, og gjøre de tingene jeg har lyst til. 

 

Stikkord:

Typisk meg.

Ny katogori på bloggen, "Typisk min humor". Dvs, bilder, filmer og tekster som jeg kjenner meg igjen i og/eller som får meg til å le. Og da mener jeg; le høyt og uten stans i minimum 2 timer. 

 Denne her beskriver meg så sinnsykt bra:

Og denne:




 Nå. Le!

Så. Du sier kjærligheten er vanskelig?

Kjærligheten er vanskelig sier du? Tell me about it! Har du noen gang vært forelsket i din bestevenn? Det gjør vondt ja. Har du vært forelsket i en bestevenn som er flere tiår eldre enn deg? Og som bor flere hundre kilometer unna deg. Og som i tilegg har kreft. Og på toppen av det hele er dømt til 18 måneders fengsel? Vel, det er midt oppi en slik affære jeg sitter på nå, og har gjort i flere år, men har aldri ønsket meg ut av. Jeg holder det ut.

Så. Du sier kjærligheten er vanskelig? Jeg VET det.

Så når jeg ser to turtelduer som i begynnelsen sier de "elsker" hverandre over alt på jord, og som etter kort tid går fra hverandre pga en bagatell som feks; at de ikke takla avstandsforholdet, at en av dem sliter psykisk og den andre derfor feiger ut, eller rett og slett blir lei hverandre. Så tenker jeg at enten er de svake, eller så aner de faen ikke hva det vil si å elske. 

Hva har skjedd med at ingen ofrer seg for noen lenger? At ingen tørr å satse på det som er ekte og velger kvantitet foran kvalitet. At alle tror livet skal være lett? Nei, nei, nei.

Pass GODT på de du er glad i. Vær dag! For du gjør vel det?

Stikkord:

Verdens verste film?

NB! I denne reviwen omtaler jeg en film med svært forstyrrende elementer som kan oppleves som støtende for enkelte individer. Blir du trigget av temaer som voldtekt, nekrofili, pedofili, tortur, eller snuff og gore-film generelt, så anbefaler jeg at du slutter å lese, og ikke ser denne filmen. Jeg skal omtale den omstritte "A serbian film".

 Regi: Srdjan Spasojevic

Nasjonalitet: Serbisk

Sjanger: Skrekk

Prod.År: 2010

Aldersgrense: 18

Med: Srdjan Todorovic, Sergej Trifunovic, Jelena Gavrilovic

"A serbian film" har kåret seg fram til tittelen som verdens verste film noensinne. Et søk på nettet kan gi deg flere reviews av folk som er helt sjokkerte, som griner eller som er i ferd med å spy. Den er totalforbudt i Norge, ettersom den visst nok skal stride mot loven. Hallo liksom? Dette bare skriker bra reklame. Hvilken film er det folket vil se? Den som ligger i glemmekassa, eller den som ligger i det hemmelige rommet med adgang forbudtskilt? Sistnevnte OFC! Det var i all fall den fella jeg gikk i.

Filmen foregår i nytidens Serbia, og handler om en fyr kalt Milos - en pensjonert pornostjerne som har slått seg til ro i familietilværelsen med kone og barn. Familien sliter økonomisk, og dette fører til at Milos takker ja til hovedrollen i en kunstfilm av regissøren, Vukmir. Men innspillingen av filmen går ut på spesielle premisser: Milos får ikke vite noe i forveien. Han får ikke vite hva den handler om, hvem cruet er, hva han skal gjøre, og han får heller ikke noe manus. Vukmir vil at alle følelser, replikker og reaksjoner skal være skuespillernes egne, slik at filmen blir mer ekte. Til provisjon lover han Milos en stor sum penger. Stor nok til at Milos og familien får økonomisk sikkerhet helt til sønnen deres har blitt voksen.

Omsider som innspillingen av filmen utspiller seg finner Milos ut at han har blitt lurt til å bli med i en ekstremt bestialsk porr-film, med nekrofili og barneovergrep.

Så her har du den alltid like sikre kombinasjonen; vold og sex. Som i og for seg nærmest har blitt stuerent for film. Men grunnen til at denne filmen har blitt totalforbudt i Norge er først og fremst på grunn av skildringene av tortur og barneporno. Det er faktisk første gang jeg kan huske å ha blitt kvalm av en film. Jeg tåler vanligvis fæle filmer. Men "A serbian film" inneholdt noen scener som virkelig fikk det til krumme seg i hjertet av forferdelse. Den scenen som jeg reagerte sterkt på, var når de skildret overgrepet av et nyfødt barn. New born porn, som Vukmir kaller det. Først ble jeg sjokkert, så provosert, og deretter fasinert fordi en film klarte å få slike følelser fram i meg.

Jeg så denne filmen for å finne ut om den virkelig var sååååå ille. Og etter å ha sett den så skjønner jeg faktisk hvorfor forbudet ble tiltatt, selv om jeg ikke har noe imot filmen. For filmen er faktisk god. Strukturen i handlingen, kvaliteten på bildet, skuespillet, intensiteten... alt er så gjennomført. I tilegg liker jeg soundtracken. Det er sånn type musikk jeg kan sitte å høre på i tordenvær, mens jeg ser ut av vinduet og fantaserer at jeg er en gal forsker som planlegger en syk måte å ta over verden på.

Det ligner ikke på noen vanlig produksjon med lav-budsjett og som bare fyller innholdet med perversitet for å provosere.  Selv mente filmskaperne av "A serbian film" at overgrepscene var en metafor for hvordan myndighetene har behandlet folkene i Serbia. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men flere av overgriperne i filmen går kledd som politimenn og helsevesen, og Vukmir skal tidligere ha vært barnepsykolog. Det kan være noe i det. At man ikke kan stole på autoriteter, de som går i uniformer og drakter, at de like gjerne kan være overgripere. Stol aldri på drakta, det lærte Norge i fjor sommer.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om hvem jeg syns er kvalmest av denne og "The human centipede 2". Begge er filmer som får Hostel og den slags piss til å ligne NRKs Pernille og Mr. Nelson.

Utrolig nok, selv om jeg får vondt av å se den, så liker jeg denne filmen. Det er nok bare å innrømme det, og begynne på medisinering igjen. Jeg er syk. Verden er syk. Det er så paradoksalt at man liker å se noe som man ikke kan fordra. Det må være en menneskelig mekanisme for å skape emosjonell engasjement. For å teste egne grenser. Folk plukker ikke filmene i glemmeboksen

video:a serbian film srpski film official tr



Ensomhet

Noen ganger (les: ganske ofte) skulle jeg ønske at jeg var det eneste mennesket i verden. I noen uker, måneder, år. Bare ha totalt fred rundt meg. Slippe å føle meg jaget hvor enn jeg befinner meg. Gjøre alt jeg vil, uten at noen kan fortelle meg at det er galt. Ingenting er galt i en verden uten mennesker. Det er menneskene som skaper problemene. Når krisene inntreffer vi oss, så syter vi og klager, oppfører oss som om vi lever i den verste såpeopera.  Men slik er det å være menneske. Jeg tror ikke på rettferdighet. Vi er bare ikke skapt til det.

Jeg tror ikke vi er verdt noe. Inni den lille bobla vi lever i så er det ikke slik, men i det store og hele aspekteret er vi små verdiløse mark. Livet vårt er en kjønnssykdom som alltid ender med døden, og mennesker er et virus som sprer seg rundt planeten. Spiser den sakte, men sikkert. 

Alle burde hatt en, eller flere ganger, hvor de fikk være helt alene i verden. Uten andres påvirkning. Ingen som kan forme oss. Kanskje det er først da man blir seg selv, tenker egne tanker og ikke følger noe fordi "andre gjør det". 

Likevel så trives vi ikke, selv ikke jeg, i følelsen av ensomhet. Førskolelærere påstår de er med på å forme barna og deres framtid. På en måte er det nesten psykopatisk. En form for manipulasjon. De forteller de naive barna hvordan de skal tenke, og deretter har barna nesten ikke noe valg. Samtidig er dette er lettere måte å utvikle seg på. Vi lærer av andre, for at vi skal bli oss selv, siden å stå på egne ben er alt for tungt - særlig når vi er så svake og forsvarsløse som barn. Det er det som er fordelen med samhold. Omsorg og støtte fra andre kan gjøre det lettere å reise seg. Uheldigvis finnes det også de som bare tramper deg lenger ned i grusen. Jeg hater når vi gjør det. Og jeg hater å hate. Jeg vil elske.

Det spiller for så vidt ingen rolle hvor mange og hvor mye man er sammen med andre. Ensomhet inntreffer faktisk ofte i de største folkemengder. Derfor er kjærligheten viktig. Viktig å føle seg elsket og verdsatt. Ellers vil man som sagt alltid føle seg alene. Ensom.

(Hilsen fra meg)

 

Stikkord:

Kurs i avansert seksualitet - anmeldelse

Jeg er ikke stor fan av hvordan reklamebransjen bruker kvinnelige bloggere som lokkemat. Personlig vil jeg at min blogg skal være en uavhengig og personlig blogg uten diverse sponsa omtaler. Jeg blir kun sponsa med rabatt på alle artikler hos voksenlek.no og lillefrekke.no, og det var også der jeg snubla over kursene til AvansertSeksualitet. Likevel, dette innlegget er på ingen måte sponsa. Jeg får ikke ei eneste krone for å skrive dette, men skriver det fordi dette er virkelig noe flere burde få med seg. 

I helgen var jeg nemlig i Oslo, hvor Senter for selvutvikling og terapi holdt kurs i mannlig og kvinnelig seksualitet. Og kan jeg anbefale dette kurset? Oh fuck yah! Her lærer du alt mulig innen sex som alle bude vite, men som en svært liten del av befolkningen vet. Derfor; lærer du deg å mestre disse teknikkene som kurset tar for seg, så er du garantert å gi både deg selv og din partner helt uforglemmelige og unike opplevelser.

Kurset passer for alle over 18 år, for både single og par som har et åpent forhold til seksualitet. Er du som meg, som syns at dagens seksualundervisning og framstillingen av sex i mediene rundt omkring er lite informative og givende, men bare er tørre, gjentagende og rett ut forjævlig dårlige - da er dette noe for deg. Dette er avansert seksualitet for viderekommende som virkelig vet og vil vite mer om hva denne viktige siden av livet har å by på.

Kurset går over to dager, hvor den ene dagen blir det tatt opp kvinnelig seksualitet, og den andre dagen mannlig seksualitet. Jeg anbefaler å ta begge kursene, for å få en helhet i innholdet, og du lærer lærer både mye om deg selv og det motsatte kjønn på begge kursene selv om hovedfokuset er plassert på hver sin dag.

Etter bare to dager sitter jeg nå med så mye ny kunnskap i huet at det føles som det skal sprenges. Det er den beste formen for hodepine ever! Det blir tatt opp så mye i dette kurset at jeg ikke klarer å nevne alt. For mer informasjon kan du lese på avansertseksualitet.no.

Jeg kan si så langt at det du lærer på kurset omfatter et vidt aspekter av seksuell mestring på høyt nivå. For eksempel lærer du hvordan du kan hypnotisere noen til å få full kroppsorgasme bare ved at du sier "kom nå" eller berører dem på hånda, uten noen som helst annen form for fysisk stimuli. Du lærer hvordan du som mann kan bli multiorgasmisk, og få orgamser på rekke og rad uten utløsning sånn at penis forblir erigert. For noen virker dette kanskje helt surrealistisk, men det er helt reelt, og alle kan klare dette om de er villige til det. Foredragsholderene er utrolig flinke, og de kan garantere at det blir mye latter og at du lærer deg mye nytt som du ikke ville ha lært bare ut av egen praksis. 

Så dette anbefaler jeg på det heiteste. Du kommer IKKE til å angre ;)

Linker til nevnte nettsider:

http://avansertseksualitet.no/index.php

http://www.voksenlek.no/

http://www.lillefrekke.no/

 

Stikkord:

Trur du på et liv før døden?

Herlig! Dette er hvorfor jeg er agnostiker. Vi lever i uvitenhet, men det finnes likevel tusenvis av teorier. Vi bare tror og synser rundt alt, vi vet egentlig mikroskopisk lite. Istedenfor å sette meg i bås rundt én konkret teori, så har jeg akseptert at det er umulig å vite sannheten fra det ståstedet jeg er i. Det går ut på å ikke sluke alt rått, men likevel ikke lukke sinnet.

"What if humanity is just a science experiment for an alien race? What if life is a dream, and death is when you wake up? What if dreams are reality, and being awake is an illusion? What if silence is a noise thats always been playing so you just dont notice it?"



 

Stikkord:

Å leve med selektiv mutisme

Hver gang, HVER eneste gang jeg forteller folk hvilken diagnose jeg har så må jeg forklare for dem hva det er for noe. Og enda verre er at de færreste forstår hvordan det er mulig å være sånn.

For de som ikke vet så er det en så fint og klingende kalt selektiv mutisme (SM) jeg har blitt diagnostisert med helt siden barndommen. Siden det tydeligvis mange på nettet som foretrekker å spørre om ting direkte til personen, isteden for å ta seg to sekunder på å google det, blir jeg vel nødt til å gi en beskrivelse av diagnosen.  Det er ikke så lett. For det første er det mange utenforstående som eier empatisk intelligens og derfor ikke skjønner en dritt, og for det andre så er dette helt jævlig for meg å snakke om. Jeg har egentlig aldri snakket åpent om problemet mitt.

Det går altså ut på at den syke konsekvent ikke snakker i enkelte sammenhenger. Personen har ikke nødvendigvis noen taleproblemer og kan snakke mye i enkelte sosiale situasjoner, mens i andre blir personen så lammet av angst og usikkerhet at han/hun ikke klarer å sette ord på det han/hun vil si. De vil snakke, men de klarer det ikke. Ofte er det slik at de snakker like lett og normalt som alle andre innenfor hjemmet, med gode venner og familiemedlemmer. Mens ute i offentlighet, for eksempel på skole, på byen og blant fremmede er det ofte de blir tause.

I mitt tilfelle så startet symptomene på dette da jeg som fireåring flytta fra storbyen og langt ut i busjen. Møtet med bonde-landet var langt fra tilpassningsverdig. Stedet er fullt av jantelov og døde fisk som absolutt skal tirre den som våger å ikke følge strømmen. Det la jeg merke til tidlig, allerede når jeg startet i barnehage. Jeg opplevde barna som slemme, men jeg har likevel ikke tenkt å fortelle om mobbingen som jeg opplevde and so on, for slikt syns jeg er så jævla banalt. Jeg vil ikke dette skal være et klissete "buhu - jeg ble mobba som barn - me against the world - det er synd på meg"-innlegg. Men for å ta det derfra; så endte dette med at jeg holdt meg mye alene og ikke ble sosialisert med andre barn. I hvert friminutt pleide jeg å sitte alene på en huske. Gynget fram og tilbake, hvert jævla friminutt. I dag skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke ble kvalm av all gyngingen.

At jeg var så asosial gjorde meg også bare mer og mer redd for å snakke med folk. Mange trur at dette er en normal form for sjenanse, slik som mange har i ung alder. Men SM er IKKE det samme som sjenanse. Sitat:

"Selv om de har en spesifikk fobi, kan de være svært selvsikre, sosiale og uredde i andre sammenhenger. Dette er ofte lett å glemme - fordi mange forveksler selektiv mutisme med generell flauhet/skyhet. Til sammenligning kan en person med klaustrofobi bli lammet av skrekk når vedkommende f.eks. tar heis - men samtidig være en tøff fjellklatrer."

Når noen prøver å kontakte meg, og jeg later som jeg ikke hører dem fordi jeg ikke tørr å svare, så blir de sure og trur jeg er en overlegen bitch. Jeg har hundrevis av ubesvarte anrop på mobilen min, for jeg er livredd for å snakke i telefon, og da blir de også sure. De har overhode ikke forståelse for hvor vanskelig ting kan være for noen, som for andre er helt uproblematisk. De aner ikke hvor mange ganger jeg har gått gjennom den samme replikken i huet mitt før jeg har turt å si den høyt. Jeg må bruke lang tid på å manne meg opp til å si de enkleste setninger. En gang skulle jeg ringe en fyr jeg var forelska i, og da skrev jeg ned alt jeg skulle si på et ark og leste på dem helt til jeg kunne dem utenat før jeg turte å løfte telefonen.

Jeg anstrenger meg sammen med de fleste folk og klarer ikke slappe av. Jeg vil bare vekk. Av og til ser jeg ikke pointet med oral kommunikasjon, når folk driver og jatter og bruker smal talk. Hva får de ut av det? Jeg har liksom gitt opp menneskeheten fordi jeg føler de bare snakker møl og ikke sier noe nytt. Ordene gir meg ingenting. 19 år har gått, og jeg er fremdeles veldig syk. Og BTW så slutta jeg hos han psykiateren for noen måneder siden. Terapi funker bare ikke for meg. Jeg bare sitter der og sier ingenting, stirrer ut i luften og forsøker å holde pokertrynet. Selv de erfarne fagfolka har ikke opplevd maken. Jeg har innsett nå at jeg er hjelpesløs.

Det eneste som hjelper er å spille skuespill. Jeg er veldig glad for at noen så det talentet i meg og anbefalte meg å begynne på teaterskole, for der har jeg lært masse teknikker som har gitt meg kontroll over både min egen stemme, kropp, sinn og til og med lytterne. SM har gjort at jeg bærer på et tungt utryknings og eksponeringsbehov som jeg ikke får ut i privatlivet, og derfor er det en stor mestringsfølelse og glede at jeg får utrykket dette gjennom scenekunst.

Det er så mye en kan skrive om denne diagnosen, men jeg føler ikke for å skrive noe lengre når det allerede begynner å bli veldig mye.  Jeg legger heller til en video som jeg fant som beskriver SM ganske godt.

video:selective mutism explaining to family


 

Smårips er også bær

Jeg har fått høre av mange at jeg har veldig spesielle meninger. Det er kanskje også sant. Føler oddsen for at folk kommer til å være uenig med meg nå er i all fall stor. Vi har nemlig en lov om seksuell lavalder her i Norge som overhode ikke passer. Aldersgrensen er 16 år, noe som gjør at en eldre person må stå til fullt ansvar hvis han/hun har sex med en under denne lavalderen. Ved brudd på den loven er det kun den eldre som kan bli straffet.

At vi ikke vil utsette barn som så vidt vet hva sex er en gang er fair nok, men nå tenker jeg på unge i 13-14-15 års alderen. Det er faktisk ikke så lenge siden jeg selv var 15 år, jeg husker det godt, og jeg vet derfor at i den alderen burde man faen meg ha vett i huet nok til å sette sine egne grenser og ta litt ansvar for egne handlinger. Jeg trur neppe det bare var jeg som var moden for alderen. Tenåringer skal vite konsekvensene av sex, og om faren for graviditet og sykdommer, hvis ikke er det noe jævla galt. Kanskje de voksne rett og slett er for uansvarlige og dårlige til å lære barna om sex. Det har man ingen unnskyldning for, siden dette er et så viktig tema og hvis man virkelig vil barnas beste bør man heller ty til nyttige tiltak enn å sette en aldersgrense.

Denne aldersgrensen vil uansett aldri bli fulgt, tenåringer kommer alltid til å ha sex med voksne. At man ulovliggjør dette gjør det nesten bare enda mer farlig, ettersom forholdet helst er hemmelig og ikke kan snakkes om.

Denne loven er egentlig til for å beskytte mindreårige mot overgrep av voksne. Jeg er imot overgrep til de grader, men overgrep er et så missbrukt ord. Seksuelle overgrep går ut på å begå seksuelle handlinger mot en person uten samtykke. Det er firkanta å tru at alle voksne som har en eller annen form for seksuell aktivitet med ungdom er overgripere, og at alle under 16 er blåøyde idioter som blir utsatt for noe de ikke har lyst til. Vi kan ikke benekte for at også ungdommer er seksuelle vesener som har behov for å uttrykke det.

Det er mange som vil benekte dem denne friheten fordi de blir ansett som umodne. Men helt ærlig. Skulle vi satt en seksuell lavalder etter modenhet burde den vært satt på minst 23-25 år, ettersom det er da de er helt hjerneorganisk modne. Men de fleste har debutert lenge før den tid, med andre ord er de fleste begått "overgrep" mot så dårlig ordforleggende som dere kaller det. Skal vi se det sosialt sett er modenhet så variert i alle aldere at en fast aldersgrense blir fordømmende. Faen ta likestilling. Noen blir modne tidlig og andre så og si aldri. Alle kan bli begått overgrep mot i alle aldre. Alle er forskjellige! Det er ikke slik at modenhet daler ned i huet på folk den dagen man fyller 16. Hvis dere trur det vil jeg tørre å påstå at dere er passe naive.

Bare fordi jeg er imot denne loven er det ikke det ensbetydende med at jeg er interessert i å ha meg med mindreårige. Jeg har aldri og vil aldri kunne gjøre noe sånt. Jeg kan jo ikke fordra mindreårige og det må være et av de største turn-off jeg vet om. Det burde dere som har lest litt av meg tidligere vite. Og jeg vil ikke oppfordre noen til å gjøre det heller. Jeg har sett og hørt nok av historier av andre jenter og eldre menn som viser hvor paradoksal denne loven er. Mindreårige kan være sleipere enn du tror. Noen kan finne på å lyve om alderen sin for å få en eldre i seng, og/eller anmelde vedkommende for å få penger.

Det høres kinky ut, men jeg vet at ting som dette skjer. Folk ser det ikke, eller kanskje de velger å ikke se det. Unge jenter er ikke alltid så uskyldige som du tror. Smårips er også bær. Denne loven gir dem rett til å anklage voksne for ting dem kanskje ikke en gang har gjort eller dem selv ikke hadde noe imot, og dette slipper dem unna med mens den eldre blir stigmatisert som et jævla svin. Det er derfor denne loven blir et paradoks, når det medfører at den eldre praktisk talt kan ende opp som ofret istedenfor den mindreårige.

Og siden jeg vet at mange av dere er fenomenale til å missforstå det dere leser, så må jeg presisere at jeg mener ikke at alle mindreårige bare kan skylde seg selv og at det ikke skjer at de blir overfalt av eldre. Jeg vet godt at mange unge er uskyldige ofre i fæle saker og mange har erfaringer i ung alder som de ideelt ikke burde hatt. Jeg prøver bare å vise at det ikke alltid er sånn, og at de unge også kan ha ugler i mosen.

Det virker som mange lar vær å tro på det, ettersom de ikke liker at unge har sex. Men det er bare fordummende å overse dette. Vi kan ikke kontrollere dem (eller beskytte dem som de voksne så fint kaller det). Kanskje det beste noen ganger er å lære av sine feil. At vært individ får lære seg hvor grensen går, og at vi kan respektere hverandre for  at vi har forskjellig seksualitet. Kan vi ikke glemme hele greia rundt alder og isteden fokusere på det som virkelig er overgrep? Gå etter de som faktisk utfører onde gjerninger, og ikke bare dømme folk ut ifra alder. Etter mine erfaringer er dette i all fall et alt for tynt grunnlag.


                                       (Er ikke dette bildet nydelig btw? Syns det var så fint og uttrykksfullt!)




 

Stikkord:

Det ukjente

Dette er en historie om en opplevelse jeg hadde da jeg var liten, og jeg kan forsikre om at alt er 100 % sant.

Da jeg var liten hadde jeg er liten brun-oransje edelsten, eller "lykkesten" som den ble kalt. Ung og naiv som barn flest trudde jeg at den da faktisk medbrakte lykke og holdt derfor meget av den. På et tidspunkt så ble steinen borte, og jeg lette i flere dager, uker og måneder, men klarte ikke å finne den. Så var det en dag jeg leste horoskopet mitt i et blad. Der sto det at jeg skulle skrive et dikt på et papir og legge det under hodeputen min. Der skulle det ligge i fem netter uten at jeg fjernet det, for da sa horoskopet at jeg kom til å finne noe jeg savnet. Challenge accepted! Jeg satte meg ned og skrev et drit dårlig dikt, noe ala "roser er røde, fioler er blå" på en liten lapp og la det under hodeputa mi.

Etter den femte natten tok jeg det ut igjen. Til å begynne med visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre videre, stod bare og så meg rundt. Fant ut at jeg bare fikk gå tilbake til mine dagligdagse sysler og la ting gå sin naturlige gang. Kunne jo ikke akkurat forvente at noe jeg hadde savnet plutselig bare ville dale ned fra himmelen og lande ned i huet på meg. Så jeg bestemte meg for å gå og legge den lille lappen med diktet i en skuff i skrivebordet mitt. Dette skrivebordet var veldig gammelt og robust, stort og tungt med mange skuffer. Skuffene fra denne tida var ikke akkurat funksjonelle og var ofte litt tunge å åpne og lukke.

Jeg skulle åpne den nederst skuffen for å legge diktet ned i det, men skuffen var lite samarbeidsvillig den dagen og jeg måtte kjempe litt for å få den opp. Det endte med at når jeg endelig fikk den opp så falt hele skuffen ut av bordet og ned på gulvet. Høres ut som et uhell, men du skal vite at lykken snudde seg fort. For gjett hva som jeg fant bak der skuffen hadde vært? Jo, der lå lykkesteinen min! Pluss et par andre ting jeg hadde savnet. Det visste seg at på grunn av den dårlige kvaliteten på det gamle skrivebordet så hadde ting en tendens til å falle ut av sprekkene mellom skuffene.

Og dette skjedde bare noen sekunder etter jeg hadde tatt ut diktet under hodeputa mi, etter den femte natten, akkurat som astrologien spådde. Tilfeldig? Eller er dette faktisk noe vi kunne forutse ved hjelp av stjerner og planeter?

Denne hendelsen var selvfølgelig veldig morsom. For hadde det ikke vært for det diktet som spådommen sa jeg skulle lage så hadde jeg ikke dratt i skuffen den morgenen, og hadde jeg ikke dratt i skuffen så hadde den ikke falt ut, og hadde den ikke falt ut ville jeg ikke funnet det jeg savnet den morgenen. Diktet ledet meg rett og slett til den riktige sti. Det var jaggu meg skjebnens ironi! (lolrim) Men, det er selvfølgelig et stort men her. Selv om enkelte hendelser kan virke utrolige og overbevisende er det likevel et dilemma vi aldri kan få avklart. For det kan være bare tilfeldigheter, og tilfeldigheter er spontane og uforutsigbare, altså kunne det like gjerne vært det som skjedde. Så hvordan kan vi noen gang vite hva denne "skjebnen" skyldes?

Mange trur på skjebnen som noe forutsett, som eksemplet jeg har tatt for meg her: astrologi. Personlig trur jeg skjebnen er et resultat av valg, sted og tilfeldigheter som møtes, og ikke noe som ble bestemt fra den dagen vi ble født. Det gode spørsmålet er da hvordan dette i så fall kan bli bestemt. Vi er i all fall flinke til å skape oss et svar på dette uten at det trenger å være fakta. Folk tyr til både guder, ånder, diverse energier og astronomiske momenter osv. Vi skaper vår egen virkelighet, siden det ikke finnes noe annet å klamre seg til. Den ekte virkeligheten er alt for uforståelig for oss.

Nå er ikke jeg den som leser veldig mye horoskoper. Jeg er født i vannmannens tegn, og ut ifra det jeg har lest så ser jeg meg selv som veldig vannmann. Men likevel har ikke astrologien alltid rett på alle punkter, og i tilegg er ofte informasjonen så generell at de fleste faktisk kan kjenne seg igjen i mange punkter. Dette ble forsket på i en klasse i USA, hvor alle elevene fikk vær sitt seriøst beskrevne horoskop de fikk lese. De trudde de alle fikk det stjernetegnet som de faktisk var, men egentlig fikk de alle sammen samme horoskop, og når de ble bedt om å si hvor godt de kjente seg igjen i det som stod på en skala fra 1 til 10, så svarte alle elevene 9 eller 10. Astrologi kan være interessant og god psykologi, men bør tas med en liten teskje. Ikke alt er til å slukes rått. Men hva med når det uforklarlige skjer? Mennesker er så enkle, vi skjønner jo ikke hvordan vi skal forholde oss til sånt. Vi kan synse og mene så mye vi vil. Men sannhet derimot vil vi aldri få oss å vite.

 

 

 

 



 

Old enough to know better. Too young to care!

Hjelpe meg! Jeg har fått helt piercingdilla. Jeg skulle egentlig bare ta piercing i navlen, men greia med piercinger er at man får et slags kick av å ta det, så man får bare lyst på flere. Dermed endte det opp med tungepiercing på meg også. Dette er min fjerde (og siste?) piercing. Fortsetter jeg med dette så ender jeg vell opp som et helt body modifisert kunstverk. Jenter altså... de skal ha hull overalt de ;)





Ellers har jeg det veldig bra nå. Jeg kjemper fremdeles mot depresjonen og den vanskelige situasjon jeg er i. Men jeg får hjelp nå. Jeg går til en psykiater som irriterer vettet av meg, men han er den eneste personen her i byen med hjerne og hjerte nok til å hjelpe en så håpløs pasient som meg. Jeg har nok vært innom de fleste psykologene her i området, og ingen andre har så langt klart å håndtere meg. Derfor; psykiater er tingen! Dessuten gir han meg piller. De er ingen mirakelkur, men alt som kan hjelpe er bra.

 

Det går bedre sosialt også nå, jeg har fått framtidsplaner, nye ideer, begynt å gå ut med mannfolk igjen, og føler meg mer mottakelig for sosialt nærvær. Utrolig men sant. Det går an å omgås mennesker... bare så lenge det begrenses hvor mye.

"Peoples bullshit and fakeness are the main reasons why i like to be alone." - Skuespiller, Megan Fox.

Snx ;*

(BTW: hyggelig at dere likte kjolen min i det forrige innlegget mitt. Må si jeg ble imponert over hvor mange menn som ga tilbakemelding på den. Trudde ikke dagens outfit var så interessant for dem jeg.)



 





 

Stikkord:

New dress + Limited edition video

video:0001

 

Stikkord:

Extended Wall

I fjor tok jeg turen til høstutstillingen, og ga dere en liten smakebit av det som var å se fra norske kunstnere 2009: http://tabubabe.blogg.no/1258059955_spirit_caravan.html

I år tok jeg raka vegen tilbak`at for å se hva de hadde å komme med denne gangen. En fin liten tradisjon dette her :) Bildene jeg viser er bare et par snutter av hva enn kan oppleve, så vil du se mer så holdes høstutstillingen i Kunstnernes Hus som ligger i Wergelandsveien i Oslo.


"Extended Wall" av Anders Sletvold Moe. Installasjon på vegg.
Bør visualiseres live, for det er på grensen til umulig å få noe bra foto av det. Men ellers er det veldig fint å se på. Ser ut som veggen åpner seg opp og at solen er bak den eller noe sånt.


"Boom! I", "Boom! II" og "Boom III" av Annar Bjørgli.
Super gode, umanipulerte(!!!) fotografier. Teknikk ukjent.


"My Dear, Tahiti is a place I love to remember, but hate to discuss" av Maja Nilsen.
Oppsiktsvekkeren nr.1 i rommet. Bananene er ekte og det fører dermed til en del praktiske utfordringer. Siden bananene ettervært blir brune så byttes de ut etter to dager, 50 stk vær gang. Makan til upraftisk kunst har jeg ikke sett på lenge! Ville du ha denne liggende hjemme i stua?


"Everything I have ever written" av Øystein Wyller Odden. Teknikk: skrivemaskin på papir.
Tittlen sier alt. Tenk deg at du tar et papir, setter det i en skrivemaskin og skal skrive absolutt alt du har skrevet i hele ditt liv inn på det papiret. Det er i all fall det han Øystein skal ha gjort her... javel.


"Noodleman" av Sverre Strandberg.
LMAO!!! Hahahaha!


"Schwarze pumpe" av Catrine Thorstensen. Tegning.
Her er den såkalte prikketeknikken tatt i bruk. Jeg har selv prøvd denne teknikken så jeg vet hvor vanskelig den er. Det mest fasinerende er vell kanskje at hun ikke har sølt eller skumpet bort i så mye som et blykorn utenfor figuren på bildet.


"Power hose, Green" av Emma Wright.
I dag kan kunstnerene ta en helt alminnelig gjenstand som folk til dagligdags ikke bryr seg om, sette det på museeum, gi den en dyp mening og vips: så har du kunst ;)

 

Xoxox, Tabubabe <3

Stikkord:

Min svake side

Plz: Få deg et liv, og ikke les videre! 

Jeg er kjærlighetsyk. Selv om det ikke er en ordentlig diagnose som er skrevet ned i boka så er det reelt (Og normalt?). Dette gjør at jeg setter meg i veldig utsatte posisjoner, for å få dekket det "kjærlighets"-behovet. Jeg har blitt brukt av menn flere ganger. Seksuelt. Ikke misbrukt, men brukt. Selv om ordet brukt kan virke negativt nok i seg selv. For når en mann bruker en ung jente, lyver for henne og forleder henne for å oppnå sex, blir det gjerne oppfattet som støtende, svikende og forkastelig. Slik opplever ikke jeg det!
Når en mann sjarmerer meg i senk og bruker meg som den naive tenåringen jeg er...(forbered deg på inkompetent utsagn): da føler jeg meg elsket. Om "elsket" i det hele tatt er riktig å si, for jeg er ikke sikker på hva det ordet betyr lenger. Jeg er så forvirret. De får meg i det minste til å føle meg som det vakreste som finnes, og dekker liksom alle de amorøse behovene. De vet akkurat hva de skal si og gjøre, kan alle knepene. Og jeg er en nymph på å føle nærhet fra den store, voksne, trygge, erfarende mannen. Så. Da er det lett for en som er så kjærlighetsyk som meg å bli utsatt for disse.

Men det gjør ikke noe for meg om de bruker meg seksuelt. Jeg liker det faktisk, og jeg vil ikke leve uten det. Jeg kan ikke leve som normale tenåringer på grunn av legningen min(Les: http://tabubabe.blogg.no/1272817272_min_legning___leke_me.html ). Jeg kan ikke ha en normal kjæreste. Selv om jeg kan forelske meg i en eldre mann så vil ikke det bli gjensidig, kun det seksuelle blir gjensidig. Jeg vet ikke om de i det hele tatt bryr seg om meg emosjonelt, selv om de påstår det. Likevel er jeg nødt til å leve under disse forholdene, for jeg takler ikke det kolossale kjærlighetsbehovet jeg får om jeg ikke gjør det. Takler ikke å føle meg ensom og uelsket.
Dette får meg nok til å virke som en naiv ungjente som lar seg utnyttes. Jeg gjør det med vilje noen ganger - gjør meg selv blåøyd. Hadde mennesker vært mer naive, hadde det mest sannsynelig vært mer lykkelige mennesker i verden. Lukker du øynene og lar ting stå til blir alt ting bra liksom. Det gjør vondt å kjenne sannheten.

Når det er sagt så betyr det ikke at jeg er en person som er usikker på meg selv og har lav selvtillit. Jeg har masse selvtillit og tru på meg selv, men jeg trenger som alle andre å vite at det er noen som bryr seg om meg, som sier pene ting til meg, som vil elske og nyte meg. Kjærlighet er et sterkt psykisk behov, på lik linje som de fysiske, f.eks: mat og vann. Mon tro om det finnes et eneste menneske som ikke trenger det. Får vi ikke tilfredstilt dette behovet blir vi nærmest "syke" av det.
Det er _ikke_ synd på meg. Jeg vil ikke folk skal synes synd på meg. Selv ikke når jeg har visse stunder, hvor jeg er en melankolsk deppa faen med kjærlighetssorg. Samtidig så er det når sorgen kommer at ordene kommer ut. Det er vanskelig å skrive når enn er glad. Nå til slutt håper jeg bare du tok til deg den første setningen og ikke har lest alt dette her. Jeg liker nemlig ikke at folk kan se min svake side.

Til alle "kjære" veggiser

Til alle "kjære" veggiser, veganer, NOAH, PETA, osv.
Mens jeg skriver dette brevet sitter jeg på en død ku. Huff, jeg er ond og respektløs her jeg sitter. Eller syns dere jeg er det? Hadde vært verre om jeg bar en mink rundt halsen eller til jakke, ikke sant? Mhm, det hadde vært verre, mumler dere mens dere sitter å smasker i dere en fet Big Mac. Forresten så er det noe jeg lurer på: Hva er skoene deres laget av? Særlig vinterskoene deres? Kan alle sammen med hånden på hjertet si at de ikke eier noe som helst laget av lær, eks: lommebok, belte, støvler, reim, interiør eller annet? Jeg kan selv erkjenne at jeg aldri går med pels, men jeg går mye i lær (SEXY<3<3) og spiser både gris, okse, sau, fugl og fisk (nam), OG JEG ER STOLT. Fy faen i helvete så slem jeg er! Tja, jeg er i all fall ikke hyklersk, noe som de fleste veganer og vegetarianer er...  Say whut?
Mennesker har utnyttet dyrene gjennom alle tider, hvis ikke hadde ikke vi eksistert i dag. Dyrene utnytter seg også av hverandre, det er en del av naturen, og vi er en del av den. Tror dere virkelig verden blir et bedre sted hvis vi lot være?  
Sitat fra PETA: "I rather go naked than wear fur"- mhmm, hva med lær da? Hvis det er absolutt umulig å gå med noe som helst laget av dyr, så er det bare en ting å si; lykke til med å overleve vinteren.  
Xoxo, Tabubabe <3 

P.S. Ta dere litt tid til å se gjennom vedlegget om PETA som jeg har tilført. Meget interessant lesing. Full størrelse finner dere her: http://cdn-www.i-am-bored.com/media/petafacts.jpg

Stikkord:

Psyko i et nøtteskall

Fysisk berøring av menneske reagerer ved nervene der berøringen skjer, og går opp til hjernen. Deretter er det opp til hjernen å sende signal tilbake til lemmet for å fortelle hvordan kroppen skal reagere. Hjernen inneholder milliarder av nerveceller som gjennom et finurlig samspill styrer tanker, følelser, atferd og bevegelser, og behandler alle impulser som vi bombaderes med. Dette er impulser som synsinntrykk, lyd, smak, lukt og berøring. Slik fungerer nervesystemet. Eller det er det menneskeheten påstår.

Mennesker har følelser...  Eller har de virkelig det? Jeg som individ kan bare ene og alene kjenne mine egne følelser og vite mine egne tanker. Så hvordan kan jeg vite at alle de andre har følelser? Kanskje livet er et stort skuespill med meg som hovedperson og de andre som statister. Alle rundt meg er skuespillere, følelsene er ikke ekte, det er skuespill. Kanskje livet bare er en illusjon eller noe sånt, og alle rundt meg egentlig ikke finnes.
Hva om mennesker er som roboter? At viten om fysisk og psykisk berøring bare er oppspinn som jeg har blitt manipulert til å tru på. Roboter kjenner ingenting, de er programmert til å reagere. Som når du kommer hånden din bort i noe glovarmt vil du automatisk trekke den til deg, fordi nervene går opp til hjernen og signaliserer smerte.  Prinsippet ville vært det samme om vi fungerte som roboter, for uten om at vi ville kjent smerten. Isteden vet vi at det er slik vi skal reagere når vi brenner fingrene. Tenk om det er sådan at jeg er det eneste "mennesket", og andre bare er skuespillere eller illusjoner som opptrer humane og følelsesladde.
Jeg vet kun om min egen sinnsstemning, hva de andre føler angår ikke meg. Det er her det store spørsmålet kommer inn: Hvorfor skal jeg ha empati for andre? Jeg har spurt meg selv og andre flere ganger, og har aldri fått noe bra svar. Folk rundt meg ville begynt å bable i veg om moral og etikk: "Du skal gjøre slik mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg", "er du empatisk mot andre er andre empatiske mot deg"... Men det ligger ikke nok i disse svart/hvite kardemommeby lovene.  Du vil selvfølgelig at folk skal gjøre mot deg slik du helst vil, men hvorfor gidde bry seg om hva andre folk føler når du ikke føler det selv?

En typisk avsindig tankemåte. En psykopat i et nøtteskall. Noen har den egenskapen at de får en slags vitamin reaksjon i hjernen av å gjøre gode gjerninger for andre. Som om det ikke finnes noe nøtteskall rundt dem, og de deler alle menneskers føleleser. En kald person derimot bryr seg ikke, da er det liksom som om det ikke eksisterer andre mennesker. Kanskje psykopaten tenker riktig, og ingenting finnes, alt er bare et schizofrent mareritt. Da er det ikke lenger noe point i empati.  
"Hvorfor" er av og til det vanskeligste spørreordet å svare på. Men hvis det er en mening med alt kan det ikke være umulig å svare på?
Er det en mening med alt?
Hvorfor skal jeg ha empati for andre?
Stikkord:

PC-en min har orgasme ^^,

For noen dager siden var jeg på skolen, som vanlig. Skolen er som kjent for å være et platt og kjedelig sted - hvilket på noen måter også kan være sunt. Kjedsomhet øker kreativiteten. Hvert fall for en rastløs sjel som meg. Jeg må bare finne på noe sprell, ellers klarer jeg ikke gjennomføre en skoledag.  

Jeg satt ved siden av en venninne i klasserommet. Vi satt med vær vår laptop, og hadde nesten glemt oppgaven vi egentlig skulle gjøre. Jeg syslet inne på facebook idet jeg fikk en direkte melding fra venninnen min på MSN. Jeg kunne ikke skjønne hvordan hun kunne ha sendt den til meg, siden hun satt rett ved siden av meg og jeg kunne se om hun skrev til meg. Det forklarte hun med at det var en fyr som hadde peil på datamaskiner som hadde gått inn i laptopen hennes, og kunne kontrollere alt der, f. eks: endre alt fra bakgrunnsbilder til passord, laste ned programmer. OSV.  
Dette syntes vi var enormt moro, og vi begynte å chatte med denne duden. Etter vært som vi pratet sammen, fant vi ut at vi ville plage venninna mi litt siden han kunne gjøre hva han ville med datamaskinen hennes ;) Det endte med at vi bestemte oss for å legge inn stønnelyder i oppstartsmelodien på laptopen, sånn at når venninna mi slår den på ville den lage skikkelig sassy orgasme lyder. Fucking genius!  

Jeg var i full gang i jakten på en passende stønnelyd, og endte med en kvinne som nærmest skrek i en overdrevet squirting orgasme fra orgasm.com. Jeg ante fred og ingen fare mens jeg satt og spilte inn lydklippet. Bommert. Plutselig hørte jeg venninna mi si advarende til meg : "Nå kommer læreren". Og rett som det var kom den gamle frøkna susende inn døren og gikk i retning mot pulten min. Da fikk jeg brått travelt med å legge ned porno sidene jeg var inne på, men skjønte fort at jeg ikke ville rekke det før læreren var framme hos meg, så jeg smelte igjen lokket på laptopen.  

"Håhå, her var det nok noen kjekke gutter" lo læreren da hun så reaksjonen min. Jeg måtte le litt jeg også. Jeg må ha sett helt desperat ut der jeg satt og hamret løs på tastauret i forsøk på å skjule utuktet som ble utført på PC-skjermen. Lærerinnen hadde kommet bort til meg for å hjelpe meg med lekseoppgaven. Men akkurat i det begynte laptopen min å lage stønnelyder! Jeg hadde glemt å slå av lyden, og den var LITT for høyt på... x)  
Jeg prøvde å la vær å le, men det var selvfølgelig helt umulig! Venninna mi var nesten like rød i topplokket som meg der hun satt. Fy faen. Jeg hadde bare lyst til å kaste dataen ut av vinduet. Lærerinnen så rart på meg og spurte om hun hadde kommet på et dårlig tidspunkt. Jeg klarte bare få fram et ynkelig ja ut av munnen min som føltes skulle sprenges i latter!  

LOL

Min legning - å leke med voksne

Bam-bam-bam...
Dessverre. Dette her blir ikke noe stort kom-ut-av-skapet halleluja. For hvem i denne vide verden har ikke fått med seg legningen min, sånn som jeg har stått åpent fram og fått stemplet navnet "Lolita" i panna. Du kan faen meg bli et ikon på denne måten. Helt siden jeg var liten ønsket jeg meg dette ikonet, å være jenta som alle menn snudde seg etter på gata, som alle menn plukket opp blyanten for. Alle menns ønskedrøm. Ønsket ble oppfylt, thanx to Gud, Buddha og Allah, for at dere gjorde meg til sexsymbol med engleansikt og miniskjørt på. Atter en grunn for å prise dere. Når de gamle grisene får kjenne på den unge, faste og myke huden til jentene, er det ikke rart grisene svever i den syvende himmel.  Hvem sa at griser ikke kan fly?
Hva ligger egentlig under overflaten på den uskyldige men svært så fristende skribenten over tastaturet? Hun er teleiofil.


Telefon what?!? Det er det jeg nå skal forklare. Teleiofili er en kronofilisk legning som innebærer mindreårige som tenner seksuelt og erotisk på voksne. Noen ser på det som "motsatte" av pedofili. "Kronofili" er et samlebegrep for alle legningene som inngår seksuelt tiltrekning over aldersforskjeller, og det finnes ulike typer av disse: 

Teleiofili -
som tidligere nevnt.
Gerontofili - seksuell tiltrekning til gamle mennesker.
Pedofili - seksuell tiltrekning til barn som ikke har gått inn i pubertal modning.
Hebefili - seksuell tiltrekning til ungdommer/ personer som er i pubertal modning.  

Det ble mye -fili. Men trur nok du forstår. Du har kanskje ikke hørt om legningen før. Ikke rart, siden den er så lite omtalt og lite forsket på. Derfor har jeg bare måttet ty til den minimale researchen jeg har funnet gjennom nettet, fagfolk og mine egne erfaringer. Når det kommer til teleiofili så finnes det en uendelighet av teorier, meninger og anektoder om hvorfor de yngre tenner på de eldre. På tide med litt historie og biologi:
Det er et velkjent fenomen at menn ønsker seg kvinner som er yngre enn seg selv, og kvinner ønsker menn som er eldre. Genetikken har prøvd å forklare hvorfor det er slik. En mann er fra naturens side utstyrt slik at han alltid er på søken etter noen som kan bære frem hans avkom. Og siden menn er fruktbare lengre enn kvinner, vil da en eldre mann gå etter de mer yngre jentene siden de er de mest fruktbare. Kvinner derimot er mindre interessert i sex enn det mennene er. Selv om vi har blitt mer seksuelt frigjorte i enkelte land, så ligger alltid menn høyere enn kvinner på statistikken om hvor opptatt kjønnene er i sex. Kvinnen er mer opptatt av at mannen er skikket til å forsørge henne og eventuelt familie, sånn som det var i gamle dager, og derfor trenger en mer moderlig type.
Wtf? Menn vil jo bare ha sex, ikke barn. Og kvinner i dag er uavhengige av menn til å forsørge dem. Jeg kjenner meg i vertfall ikke igjen i det biologien og historien sier. Men at dette er noe som kommer fra naturens side uten at vi tenker noe over det? Det skal jeg ikke se bort fra.
Og skal vi se det fra sexens vinkel så er menn faktisk på sitt seksuelle høydepunkt mye tidligere enn jenter. Og det forklarer vell hvorfor vi i dag også ser yngre gutter med cugar mums? ;)
Noen liker også å leke eller spille på dette med alder og sex. Selv par som er jevnaldrene. Det går ut på at den ene blir behandlet som underdanig, barn eller lignende, mens den dominante er voksen, forelder eller lærer. Dette er et rollespill innen sadomachosisme som kalles ageplay, og trenger ikke ha noen ting med ekte barn, pedofili eller lignende å gjøre.  

Forskere, psykologer, og generelt samfunnets oppfattelse av teleiofili: som tidligere nevnt er dette lite forsket på, og ingen her er helt sikre på hva denne legningen kommer av. Noen mener barn kan bli seksuelt tiltrukket av voksne først og fremst av forskjellen på kroppsstørrelsen. Altså, barnet tenner på at de voksne er fysisk større. Her ser jeg meg faktisk litt enig og kjenner meg selv igjen siden jeg også liker det at mannen er større og høyere enn meg.
Men andre jævler derimot kommer med teorier om at sånne som meg er ute etter en erstatning av en mor eller farsfigur. En gang var det en dame som sa til meg: "sorry, men hver gang du åpner munnen så tenker jeg at denne jenta må ha blitt dypt sviket av sin far." Jeg ble ikke noe fornærmet av den kommentaren, men det fikk meg til å tenke. Å si at tenning på eldre er for å erstatte en kjærlighet som enn ikke fikk hos foreldrene sine blir way too incest for meg. Jeg hater incest. Og hat er et sjeldent ord på mine lepper.   

Mine
grunner til hvorfor jeg tenner på eldre menn:
- Jeg føler jeg gjør noe galt, provoserer, går imot en moral, og gjør noe litt "forbudt" om jeg gjør noe med en som er mye eldre enn meg. Det gjør det pirrende og spennende, i tillegg til at jeg elsker å provosere.
- Ja, det har også noe med utvikling av kroppen og utseende å gjøre. Jeg syns eldre menn med rynker og litt aldringstegn er mer macho og penere enn små og "glatte" unggutter.
- De får meg til å føle meg spesiell og er veldig sjenerøse med komplimenter OSV. Jeg skal ikke legge det under stol at eldre menn faktisk kan være veldig sleipe til å lure unge jenter i seng iblant på denne måten. Hardt å svelge, men sånn er det.
- Merkelig... men av en eller annen grunn så føles det tryggere. Fordi unggutter er jo SÅÅÅ farlige liksom. Håper du skjønte det var sarkasme.
- Elsker å se de store, rynkete, lilla og blå lemmene deres med blodårer som strutter ut, mens jeg eller dem gnir på den, og de ser på meg som om de var i transe. Får liksom et kick av det. Brrr.
- Vi fungerer egentlig best i alle sammenhenger. Like barn leker visst ikke alltid best.
- Jeg føler det jeg føler, og det er ikke noe jeg kan kontrollere enn om jeg vil! Amen.  

Har delt erfaringer med en del menn om hvorfor vi liker aldersforskjell, og når de skal svare på hvorfor de liker yngre så kommer de med grunner som at de unge er sprekere, fastere, penere, litt sånn "sexy uskyldige", de er mer moro, bedre i senga, de er mer lekne. Men generelt sett så tror menn at det å skaffe seg en yngre frille vil gjøre dem selv mye yngre. Alder er bare et tall er et utsagn som ofte blir brukt i dag, og: nei, alder er ikke bare et tall. Alder kan si veldig mye om deg; årsmodell, utseendet, hvilket sted du er i livet, under eller over seksuell lavalder, om du er tærende/nærende, myndighet, eventuelt helse, eventuelt lov og rett som må følges. At alder bare er et tall fungerer bare som optimisme. Mentalt sett trenger man ikke være gammel, eller ung, likevel: dette med alder påvirker oss. Og vi blir tiltrukket av forskjellige aldersgrupper.
Hvorfor vi absolutt skal bli tiltrukket av store aldersforskjeller ser jeg på som én av flere gjentatte tilfeller. Vi tenner på forskjeller, og ikke bare når det gjeller alder, men noen ganger også hudfarger, raser, kulturer, kropps størrelser, og til og med bare forskjellen på mann og kvinne. Det noen ser på som perverst og rart, ser jeg ofte på som normalt. De fleste viser også tegn til en form for teleiofili i løpet av livet sitt. Det er ikke et ukjent fenomen at barn og unge av og til føler forelskelse eller begjær for en voksen, som hos en kjendis eller en lærer. Det finnes liksom ikke en jente i dag som ikke syns Johnny Depp er heit virker det som.
Jeg har tent på voksne hele livet mitt, og det har faktisk endt opp med at jeg ikke føler meg tiltrukket til jevnaldrene eller unge menn. En sjelden gang kan jeg føle begjær for en som ikke er så mye eldre enn meg, men ikke mer eller mindre (og ikke yngre!). Tretti og tjue åringer er unge i mine øyne, og ikke voksne. Denne legningen styrer seksualiteten min, og mitt syn på ting, og det kan nesten føles som det er noe galt med meg. Når venninnene snakker om gutter, og jeg står og har null interesse av samtaleemnet, da står enn liksom igjen med en "er jeg homofil eller hva faen"-følelse. Men det har seg sånn at jeg liker ikke gutter, jeg liker menn.
Utfordringer som kan oppstå når du leker med voksne er at du kan føle deg på denne måten, men du kan også bli utstøtt av folk, siden noen syns det er tabu og ekkelt at jenter tenner på eldre menn. Selv om mange sier alder er ingen grense i kjærlighet og blablabla, så rynker likevel folk på nesen når aldersforskjellene blir veldig store. Jeg føler også at det er utfordrene, eller rett og slett en umulighet, å skaffe seg kjæreste og ha "normale omstendigheter".  Samtidig så kan det å leke med voksne være som å leke med ilden. Det er stor fare for å bli utsatt for overgrep, bli sviktet/brukt eller utsatt for noe enn ikke vil. Og det har vi jo hørt tusen vis av historier om.

 

 
Legningen min er ikke bare seksuell, men også emosjonell. Jeg hater å føle, akkurat her, men jeg elsker det også. Merkelig. Jeg er nok en machosistisk selvpiner som blir kåt av å bli brukt og sviket. Jeg er nok en søt pike med vinger og glorie over hodet og en liten pervo inni meg. Jeg er nok alle menns sex fantasi. Gud, kast meg til løvene, og amen.
Vil du leke med meg? 

Xoxo Tabubabe <3 

(P.S. ja, den vakre ungjenta på shooten er meg)
Les mer i arkivet » Oktober 2013 » September 2013 » Mai 2013
Lolita

Lolita

21, Bergen

Skuespillerinne, outsider, sjenert, pervers og politisk ukorrekt. Med andre ord; totalt skrudd og socially awkward. Kan kontaktes på tabubabe@hotmail.no hvis du har noe på hjertet!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits