ASMR for insomnia og revitalisering

Hater du også når du skal til frisøren for å ordne litt på manken, og så skal den jævla frisøren absolutt snakke om alt mellom himmel og jord, når du sitter der og prøver å nyte stillheten? Me2! Jeg har et anstrengt forhold dette med å snakke. Er det i det hele tatt en naturlig ting? Kjenner ikke til noen andre dyr som bruker vokabularet så aktivt som det vi mennesker gjør. Vi er nok for dumme. Elefanter feks, kan kommunisere ved hjelp av infrarøde ståler fra hjernen på laaaang avstand. Og vi bare sitter her og: "Skjera?" "Ikkeno" "mkay". Forundrer meg ikke om snakking har ført til at menneskers tredje øye har blitt svekket betraktelig gjennom tidene, akkurat som kroppen får muskelsvinn når vi ikke bruker den. 
Så alle frisører der ute: om vi bare kan holde kjeft mens dere gjør det vi betaler dere for så hade det vært kjempe! Takk.
.
Når det er sagt, i ca tretten års alderen fant jeg ut at jeg blir utrolig stimulert av å høre mennesker som hvisker. Når jeg hører noen som hvisker, så kjenner jeg en ro og velbehag i hele kroppen, i værste fall går jeg inn i transe. Kanskje det er hjernens avkobling i en hverdag hvor folk tror de må snakke høyest mulig for å bli forstått. Men det var først nå nylig jeg fant ut at jeg ikke er alene om dette. Stussa litt rundt på youtube, da jeg falt over "The whispering community", hvor menensker bruker lav stemme og andre lydeffekter i rollespill med seeren. Dette blir også kaldt ASMR - Autonomous sensory merdian response. 
.
Utrolig deilig å høre på mens man mediterer, før man skal sove, eller bare ønsker litt ro og fred. Dette burde samtlige serviceytende yrker begynne med - frisører, tannleger, terapauter, optikere... De fleste egentlig. Det hadde vært et fint påskudd i en så forstyrrende og bråkete verden.
.
Videoer fra youtuberen TheOneLilium:



Ymse om "Vi er ett" i døgnenattens time

Jeg tenker at det meste henger sammen og at mennesker og universet er en stor enhet. Eksempel: Regn er som sperm. Moder jord er ei fitte. Frøene til alt eksisterende liv på moder jord er som eggene i dama. Så når mannen, eller "faderen i himmelen"-om du vil tolke det den vegen, spønker ned på fitta til moder jord, og blander seg sammen med eggene, blir det sådd og grodd liv. Regnet, vannet er en forplantingscelle som sammen med jorda kan skape alskens planter, mat og veskekilder som igjen skaper alle disse baskiluskene kaldt mennesker og dyr. Regn er sperm. Moder jord er ei fitte. Med andre ord: Fotosyntesen er planeten Tellus sitt svar på seksuell samkvem.

Tenk på det neste gang du er ute i regnværet uten paraply. Eller prøver å fange snøflak med tungen. You dirty little...

Vann er som sex; Du må svelge! Nei, sier du. "Aldri i livet om jeg svelger den sure urinvegstransporterte majonesen din!" Så da går du der, dag etter dag, natt etter natt. Munnen blir mer og mer tørr. Og til slutt orker du ikke mer. Du må bare ha det! 

Sqirt. Namnamnam, sier du mens du sutter i deg den søte nektaren fra livets vann, mens du ser på skyen over deg som tar seg en sigarett. Makes perfect sense alt nå, ikke sant?

 : - /

Isteden for forsvarstale: Altså. Klokken er 06.22. Jeg har ikke sovet en dritt i natt. Jeg er deppa. Det er i slike stunder alt kommer til alt. Eller ikke...

Stockholmsyndromet

"Stockholm syndrome, or capture bonding, is a psyckological phenomenon in which hostages express empathy and sympathy and have positive feelings toward their captors, sometimes to the point of defending them

Stockholm syndrome can be seen as a form of traumatic bonding, which does not necessarily require a hostage scenario, but which describes "strong emotional ties that develop between two persons where one person intermittently harasses, beats, threatens, abuses, or intimidates the other." - Wikipedia.

Jeg er dritforelska! Forelska ha jeg alltid vært. Husker ikke en eneste dag i mitt liv hvor det ikke har vært en mann som eier hjertet mitt. Den ene flammen slukkes alltid fordi en ny tennes. Derfor er livet mitt en evindelig sommerfuglrus på jakt etter å kapre den utvalgte. Jeg har endelig fanget en jeg har higet etter i flere år, siden jeg var en umoden tenåring. Og enn hvor tragikomisk og ironisk det er, så sitter min utkårede, "R", nå i fengsel. For noe han gjorde mot meg, og noen andre jenter, for flere år tilbake siden. Jeg er dritforelska. Dritforleksa i min egen overgriper.

Vil heller si "overgriper" i gåseøyne, for det kommer jo an på øynene som ser. Jeg skal selvfølgelig av min egen og alle som er involvert i saken sin skyld, ikke gå nærmere i detaljer på hva som skjedde. Til tross for at det ennå strides rundt hva som er gjort/ugjort, hvem er skyld i hva, OSV. Jeg skal bare snakke for meg selv. 

Juridisk sett er jeg et offer for overgrep, ja. Føles det slik for meg personlig? Overhode ikke. Når disse to motstridene sidene møtes så kan man jo tro at jeg, den unge sårbare tenåringen, hadde blitt rammet av stockholmsyndromet. Kanskje? Litt? Nå må jeg nok skuffe dere med at det er ikke en herdbarka kriminell det er snakk om her. Han er, sett bort fra strengt juridisk og dømmende blikk, ganske så... snill. Og perfekt. *Dåner*

Kvinnelige journalister anbefales til ikke å besøke fengsler for å intervjue innsatte, da det faktisk ikke er uvanlig at de kommer ut med hjerter i øynene, i verste fall med forlovelsesringen halvt tredd ned over fingeren. Psykopater er jo kjent for sin manipulerende sjarme. Jada, jeg vet det. Vet jeg burde holde meg unna dem. Og jeg lover; jeg holder meg unna dem. Alle unntatt en. Men det funker vel ikke om jeg sier noe så stereotypisk som at ; "han her er annerledes".

Rettssak er noe av det verste jeg har vært borti, håper jeg aldri må oppleve det igjen. Jeg danser heller tango med en 3 meters pytonslange - og btw, jeg har ophidofobia. Denne saken gikk i fire år før de endelig fant det for godt til å sette en dom. 

R fikk fengselsdom på ca 1 år. Det har nå gått et halvt år, og jeg venter fremdeles. Vi sender brev til hverandre nesten vær uke, god gammaldags brev, håndskrevne med konvolutt, frimerke and shit. Og så ringer han meg når han har mulighet. Jeg har det kjempefint, kunne ventet i årevis. Jeg har en fantastisk egenskap som nesten ingen mennesker lenger har. Det kalles tålmodighet. Jeg lever også i god tro om avstandsforhold. Sporadisk savn er sunt.

Så har vært heldig og handlet i fornuft, eller er jeg enda en stakkar som undertrykker meg selv for tilknytting til en mann sin skyld? Diagnose : stockholmsyndromet, skyldig eller uskyldig. Interessant tema. For hvem er du til å bestemme det. Og hvordan vet vi at jeg er kapabel til å bestemme det. Uansett så stemmer jeg:

Uskyldig.

 

R, dette innlegget er til deg.

 

Stikkord:

Personer jeg blir inspirert av.

Spørsmål 3: "Forbilder, idoler, personer som inspirerer deg?"

Ikke noen stor bombe, men jeg har lite av forbilder og folk jeg ser opp til. Det skal litt til. Men det er bedre det, enn den gangen jeg hadde anorexiske supermodeller jeg så opp til i 10-12 års alderen. Nå derimot går jeg utifra personens arbeid, intellekt og personlighet. 

 

Derren Brown



Britisk hypnotisør, manipulatør og illusjonist, som dere kanskje har sett på TV. For over et år siden lærte jeg hvordan man kan hypnotisere noen til orgasme, og ble veldig fasinert av hvor sterke tankenes kraft er. Derren Brown er en slags tankeleser, eller mentalist. Men han mener at alle mennesker har evnen til å kjenne andres tanker. Hva det skyldes vet ikke han, eller noen andre. Kanskje tankene våres utslipper vibrasjoner, eller at det bare er ren psykologi og forståelse av utrykk. I kunststykkene sine bruker han suggesjon, psykologi, hypnose og illusjon, og det er helt vannvittig hva han klarer å oppnå. Minner litt om den svenske dokumentarserien "Hjärnstorm"  som gikk på NRK for en stund tilbake siden, som jeg også elsket! 

Disse menneskene er genier. Jeg har bare lyst til å slikke hjernen deres. Ja, alvorlig talt.

 

Marina Abramovic

Serbisk performancekunstner. Performance er kanskje min favoritt av alle kunstsjangere, og Marina Abromovic er virkelig den beste. Mye av kunsten hennes er en form for reaksjon på bardommen og omsorgsvikten hun opplevde, men hun har også mange andre utrykk som mann og kvinne forhold og maktfordeling. Hun eksperimenter mye med selvskading og destruksjon, og hvor langt hun kan gå før kroppen og sinnet ikke takler mer, og der trekker hun grensen langt og har et en ekstrem viljestyrke jeg ikke har sett maken til. Enten om det er å sitte stille timevis vær dag i flere måneder på en stol, piske seg selv til blods eller bli torturert og kuttet opp av publikum i seks timer uten stopp. Jeg syns hun har en fantastisk forførende personlighet.

Anbefaler å se dokumentaren "The artist is present", om kunstneren og hennes performance. 

 

 

Stikkord:

Gal, sjuk, livet suger - og du er stolt av det?

I dag så skryter folk av at de er såkalt "gale". Med andre ord; de skjønner ikke en dritt. De tror at galskap er å være spontan, morsom og modig. Og at man er avslapper, frisinnet og uhøytidelig. Så etter å ha for eksempel. isbadet, fått latterkrampe av noe som egentlig ikke er morsomt, tatt alle russeknutene eller danset halling kliss naken mens man jodler, så skryter de av at de er "gale". Men de er ikke gale. De har bare et behov for at andre skal tro dem er det. Et behov for å virke så spesielle. Derfor går de rundt med YOLO som livsmotto og gjør spontane og morsomme og IKKE gale ting, for deretter å skryte av at de er SINNSJUKE ass. 

I dag så skryter folk av at de har såkalt "syke" tanker. De sier; "Om du hadde lest tankene mine en hel dag - så hadde du fått sjokk". De har et behov for å tro at de har en spesiell måte å tenke på, at de er revolusjonerende og originale, så hardt at folk ikke ville taklet det. Men sannheten er en helt annen. Alle har disse såkalte "syke" tankene. Men folk hører kun sine egne tanker, og derfor tror de at de også er de eneste som har akkurat disse tankene. Og derfor tror de at de egentlig burde vært innlagt for LEEEENGE siden. For vi er alle så sinnsjuke og sprø, at det burde vært måte på!

I dag så skryter folk av at de har et "hardt" liv. De har blitt mobbet, utstøtt, sviket, såret, terrorisert og traumatisert, og DE er offeret. Deretter skryter de av at de er "sterke" fordi de har overlevd, og at de er kloke og erfarende etter alt de har opplevd. Med andre ord; det er bra for folk å ha det jævelig! Men sannheten er at mesteparten av jævligheten folk går gjennom blir overdramatisert til tusen. De syter og syns synd på seg selv. Gjør seg til et offer, mens alle andre rundt dem er overgripere. Me against det world! Men sannheten er at ingen har det lett, og alle gjennomgår ett eller annet. Likevel dyrker de vondskapen til sin egen egoistiske fordel, og ser på seg selv som overlegne survivors. Jepp, du skal virkelig ha for motet du viste etter den tøffe barndommen hvor du aldri fikk ponnien du ønsket!

Men hadde du virkelig vært gal, så hadde ingen ledd med deg og dine sprøe påfunn. De hadde sett alvorlig på deg, og tenkt at deg er det VIRKELIG noe galt med. Og har du virkelig så syke tanker at du må innlegges? Ta deg en tur innom en institusjon for de som er virkelig kjørt i huet, så får vi se hvor oppegående du føler deg blant dem. Og offerollen og skryting, er for drittunger. 

Skjerp dere. Jeg har akkurat gått tom for paracet. 

 

Stikkord:

Hvorfor er ikke spising tabu?

Det er mye som ligger i menneskers natur, men som likevel er tabu. Spise og drikke er tydeligvis ikke en av dem. Den slags har vi gjort til en sosial greie. Vi samles rundt middags- og frokostbordet, på restauranter, kafeer, piknik, tapas på fester, snacks på kino. Spising og drikking er en offentlig akseptert greie de aller fleste steder, med noen unntak av hygieniske grunner feks: busser, teater, klasserom, og opprasjonsbordet på sykehuset. Generelt er det ingen som skammer seg over å spise, og har ikke noe imot av å bli sett eller se andre som spiser.

Unntatt for enkelte, deriblant meg, som syns at spising er forferdelig ekkelt. 

Nest etter kjønnsorganet, er munnen det mest intime på kroppen våres. Munnen er et slimete, vått organ full av bakterier. Fysisk så er det ikke noe mindre skittent enn de edlere delene. Likevel er det rektum og kjønnsorganer som vi som oftest forbinner med tabu. 

Har dere noen gang tenkt over estetikken til kjeften våres? En gapene munn ligner enn diger, slimete vulva med knokler stikkende ut oppe og nede (tenna), som føder en svær rosa snegle (tunga). Pent? Nei. Men folk åpner mer enn villig kjeften sin daglig rett foran andre mennesker, og trøkker mat inn i den. I den forpulte vulva, blander det sammen med slimet, snegla og knoklene. Moser det til grøt.

Jeg klarer ikke se på! Jeg ser alltid ned når jeg må spise sammen med andre, for jeg vil ikke se på det. Men det verste er at mange lager lyder i tilegg, og øra kan jeg ikke bare slå av. Noen smatter, noen har rusten kjeve så man kan høre når den jobber, noen svelger så høyt at det lager gulpeaktige lyder. 

I tilegg, så klarer jeg ikke helt å legge fra meg tanken på hvor all maten vil ende opp, når jeg ser noen putte mat i munnen. Det høres utrolig barnslig ut, ja. Folk legger hemningsløst ut bilder av maten deres på facebook, instagram, blogg etc, lekkert dandert på en tallerken, og kommentarer som "Nam :DD", "Det så godt ut!!!!" og "Mmmmm <3", dominerer kommentarfeltet. Vær gang jeg ser det, får jeg en intens trang til å bryte med idyllen og skrive: "Tenk at det der har blitt til ekskrement akkurat nå...". Dypt. Skikkelig dypt ass. 

Men det ville vel ikke folk satt pris på? De vil ikke høre den "dype" sannheten, de vil bare høre "Mmmm" og "Nam" med smilefjes og hjerte bak.

Ikke missforstå meg: det er viktig å spise. Vi vil jo ikke dø. Folk velger og vraker hva som er rett og galt. De går ikke ut ifra noen fysisk bestemte lover, de går bare ut ifra hva de selv syns, og ikke minst hva alle andre og samfunnet rundt dem synes. Vi er oppfostra til å mene at å spise mens andre ser og hører på, er helt greit, helt naturlig. Men som nevnt, så er det mye som er naturlig men som likevel ikke er offentlig akseptert. Vi har bestemt at å ta en agurk i munnen er akseptert, mens å ta en agurk i fitta eller rektum er tabu.

Når vi ser på alt som er tabu her i landet, så skulle offentlig spising teoretisk sett også stått på den lista. Men nei.

Sinnainnlegg

Jeg hater missliker mennesker, og har for lengst konvertert til glasmanet. 

Misantropien kjennes ekstra godt når jeg går på folkehøgskole. Vi sitter alle i matsalen. Det er siste middag før ferien. Så får vi vite at det er spagetti bolonese i dag, og da begynner de andre elevene å juble. Faen ta dere, tenker jeg. Er det sånn, at når vi får hvetemel, sukker og transefett, så jubler vi? Mens når vi får fisk og grønnsaker, så sutrer vi? Det er faen ikke rart at folk er feite! 

Men å være feit er blitt har blitt helt greit å være i dag. Det er helt greit å torturere og missbruke sin egen kropp på sofasliting og drittmat. Det viktigste er å ha selvtillit liksom. Og ja, selvtillit er bra, men hva skjedde med å ha selvinnsikt? Selvtillit uten selvinnsikt er ikke et vakkert syn. Det er som å se flodhester som oppfører seg som om de var Megan Fox.

Alle later som de gir faen, at ingen kan såre dem, men slik er det egentlig ikke. De har alle et stort behov for å få bekreftelse fra andre om både ditt og datt. Ta foreksempel når en jente har klippa/farga håret. De har blitt alt for vant til å få komplimenter for vær jævla gang de gjør noe nytt med frisyren sin. For de blir alltid sure når jeg ignorerer dem. Det skjedde senest for bare et par dager siden, og samtalen artet seg slik:

Jævla kvinnemenneske: "*kremt*... ser du ikke at jeg har klippet og farga håret?"

Meg: "Jo. Men jeg driter i det."

Og sånn er det vær jævla gang! Kan ikke kvinnfolk fatte at jeg bryr meg ikke om hvordan de ser ut på håret? Syns du virkelig at håret ditt er så spennende at det er en samtale verdt? Smal-talk alert. Dont fucking smal-talk me! Jeg tror å henge sammen med mannfolk har hatt en dårlig innflytelse på meg, for jeg har nærmest begynt å oppføre meg som en mannsjåvenist. Men er det så rart? Det er så mye grumsomme innovertisser der ute. Det er så mange av dem som skravler så øra svetter på lytterne. De er ulogiske og styres av impulsiv og overemosjonelle følelser, og skylder alt sammen på at det kommer blod ut av fitta deres. Jeg er jente selv, så jeg kan herved avskrive myten om at menstruasjon er noen god unnskyldning for hysterisk oppførsel. 

Hvorfor driver vi å snakker om ingenting, ting som ikke gir mening, for så å skryte av at vi er sosiale? En av de få tingene jeg setter pris på ved min hemning, er at jeg er ekstremt selvstendig. De vennskapene som jeg har sett, enten om de består av par, trekløvere eller en hel gjeng, de blir alle like avhengige av hverandre for å få hverdagen til å gå. Og da skal de helst sitte ved siden av hverandre - Gud forby om man bli sittende sammen med noen andre enn venna sine! Det holder ikke å være i samme rom, de må sitte ved siden av hverandre. Eller i ring. Du skjønner hva jeg mener. Poenget er at hvis noen av disse menneskene skulle finne på å sette seg utafor, litt unna de andre vennene, så tror de automatisk at det må være noe galt.

Er du ute etter å konsentrere deg om deg selv og det du driver med? Bare få litt pusterom kanskje? Glem det! Man må på død og liv sitte sammen med venna sine når de er til stede. Selv når de ikke gjør en dritt sammen. For det er bare sånn det funker. Og dermed blir disse menneskene alt for avhengige av hverandre. Går det for eksempel en dag på skolen, og bestevennen viser seg å være syk, så man bli sittende der alene, da føler man seg helt hjelpesløs og går inn i en slags dyp depresjon. 

Hvorfor? For det er så tabu å være alene. Selv om man har aldri så gode grunner til det. Det er synd. Mennesker er stakkarslige vesner.

P.S. Jeg er på utsiden snill og uskyldig som et lam. Ulven trengte å bli sluppet litt løs. 

Favoritt sitater?

Spørsmål 2: "Favoritt sitater?"

Jeg er ikke no spres glad i sitater. Men her er noen av de jeg liker:


"The woman who follows the crowd will usually go no further than the crowd. The woman who walks alone is likely to find herself in places no one has ever been before." - Albert Einstein.


"Kjærligheten er et stoff som naturen har vevet og fantasien brodert" - Noe jeg hørte på barneTV en gang... ja.. barneTV, faktisk. 


"I don't believe in guilt, I believe in living on impulse as long as you never intentionally hurt another person, and don't judge people in your life. I think you should live completely free. " - Angelina Jolie. 


"Eg hugleikar deg av heila mi hoppande blodpumpe! Skal me trynsleika ikring etaholet?" - Random shit som jeg brukte på russekortet mitt.


"What if humanity is just a science experiment for an alien race? What if life is a dream, and death is when you wake up? What if dreams are reality, and being awake is an illusion? What if silence is a noise thats always been playing so you just dont notice it?" - Ukjent.


"Søstra mi skal hete Asta, fordi det rimer på spagetti" - Ei lita jente fra Danmark. 

 

 

Aldersforskjell og dens baksider - å leve i nuet

Når man er i et forhold med stor aldersforskjell, så er det uunngåelig at folk ikke stiller spørsmål og trekker fram dilemmaer ved dette. Og det er ikke bare ukonstruktiv hetts og drittslenging det går ut på. Det er helt reelt at det finnes sider ved aldersforskjell som man bør stille spørsmål ved, og det er utfordringer å ta stilling til. Noe jeg kanskje hører mest er:

1. Seksuelt moralsk dilemma: At det er ekkelt, forbindes med kronofili og ulovlig/forkastelig seksualitet. Incest, er utrolig nok, også ofte innblandet i dette synet, jeg har ofte hørt folk si feks: "Han der kunne jo vært bestefaren min", "Hun kunne vært datteren min" o.l. 

Taaaabuuuu... tabuuu... og atter tabu! Dette er bare noe i hodet våres. Jævla HJERNEVASKA samfunn som vi lever i. Og ikke minst for mange forvridde oppfattinger det finnes av ord som "pedofili". Sitat av ei kjærring i klassen min på VGS: "Om hun er 18, og han er 30, så er han jo pedo likevel selv om hun er gammel nok". Oh SMACK! Si det en gang til med trynet mot meg liksom.

Og når det kommer til incest: Å trekke paralleller mellom incest og aldersforskjell ser jeg på som noe folk gjør fordi de har satt en grense på sex/kjærlighetslivet sitt, grunnet av en slags tvangstanke om å respektere sine foreldre og resten av familien. De tenker for eksempel: "jeg skal ikke ha sex med/være sammen med en som er eldre enn pappa" - dermed har de allerede låst hjernen sin, og følger automatisk denne uskrevende loven.

Dette har igjen med oppfattelsen om forkastelig seksualitet å gjøre, men kan også skyldes i stor grad at det kan påvirke forhold mellom barn og foreldre om barnet er sammen med en som er eldre enn foreledren. Folk vil unngå at møtet mellom kjæreste og svigers skal bli kleine og føles unaturlige, noe denne typen forhold kan framstå som i det samfunnet vi lever. Kanskje de er redde for at foreldrene skal bli sinte og forlange at de slår opp? Det er ikke rart at noen frykter for familiens reaksjon.

Nå er det sånn at, selv om vi vil det eller ei, så blir seksualiteten våres påvirket av foreldrene våre. Om en gutt får sitte på fanget til mamma når han er fire år gammel, har mye å si for hvorvidt han vil oppleve og kunne føle kjærlighet og nærhet i framtiden. Like viktig er det for jenter å sitte på pappas fang i fireårs alderen. På mange måter setter vi noe av våres framtidige seksualitet allerede i barndommen. Kanskje det skapes et bånd mellom barn og omsorgsperson som varer livet ut? At det er derfor vi sammenligner dem med våre partnere i voksenlivet, mer ubevist.

2. Sosialt dilemma: At de forskjellige generasjonene har alt for ulike interesser, erfaringer og behov til at det sosiale kan bli tilfredsstillende nok. Hvordan kan for eksempel en partyløve av en tenåring, sammen med en uspontan og stabil 50 åring, ha gode samtaler og stimulerende sosialtliv år etter år? Hva har de til felles? Hva kan de snakke om? Hva kan de gjøre sammen?

Det finnes ingen fasit på hvilke interesser og sosialt behov de ulike aldersgruppene har. Jeg tror de som stiller slike spørsmål må være veldig opptatte av sin tid og generasjon. Folk som liker å kjenne nostalgi, og se tilbake på tiår sammen med noen som var aktuell på samme måte som dem selv. Eller motsatt; at man liker å ha noen som er litt mer med på det som er moderne og kult nå for tiden. Sånn sett ser jeg på dette dilemmaet som en personlig sak, og ikke noe som trenger å ha med alder å gjøre.

Bare ta meg som eksempel. Jeg er ganske uortodoks til å være 20 år. Jeg går aldri ut på byen, fester, drikker og har det ungdom kaller for "gøy". Og ikke ta meg feil; jeg er ikke mer moden enn alle andre på min alder. Jeg er barnslig til tusen! Men jeg har bare ikke de samme sosiale interessene som de fleste på min alder. Jeg har en annen oppfattelse av hva som er gøy, interessant og sosialt stimulerende. Og der har jeg funnet ut at jeg trives veldig godt med folk som er to-tre generasjoner eldre enn meg. 

3. Døden: At den eldste parten kommer til å eldes, miste helsen og sansynligvis dø mye tidligere enn den yngste parten. At en ung person må leie sin elskede ned i graven, og leve resten av sitt liv med sorg over det tapet, isteden for å få oppleve å bli gammel med noen. 

Dette er et veldig vanskelig og tøff bakside. Emosjonelt. Men for meg handler det om hvilket syn du har på livet og døden. For meg er det viktig å leve, men jeg har også stålfestet meg til at det kommer til å ta slutt en gang, og jeg kommer av all sannsynelighet til å miste noen jeg er glad i en eller annen gang. Det gjelder ikke bare kjæreste. Og vi må huske å passe på de gamle. Døden virker som et tabu som er forbeholdt for de gamle. Folk forventer at det er de gamle som skal oppleve at alle vennene og kjærestene skal dø rundt dem, mens de sitter for seg selv og venter på deres tur. At samfunnet tenker slik syns jeg er så tragisk.

Og for alt jeg vet kan det hende jeg dør i morgen. En gang må det skje. Spiller det noen rolle hvem som kommer først? Jeg kan jo ikke bestemme hvem jeg skal forelske meg i. For om jeg kunne det så ville jeg jo helst hatt en som døde på nøyaktig samme tidspunkt som meg. Men slik er det ikke. Man må være klar over at døden kan inntreffe når som helst uansett alder.

Og det er derfor det er viktig for meg å leve. Å leve i nuet. Mange er redde for å kjempe for dem de elsker, fordi de er redde for framtiden og at de skal bli såret. Akkurat det har jeg blitt såpass voksen på nå, at jeg er klar for å bli såret. Jeg gir meg selv lov til å sørge, bare så lenge jeg får det lille, vakre og fantastiske som skjer akkurat her og nå. Jeg vil heller se tilbake på livet mitt og minnes over det lille jeg fikk av kjærlighet, enn å skammes over at jeg aldri fikk det, bare fordi jeg var redd det ville vare for kort. 

Det er faktisk et paradoks å gi opp noen fordi man syns at tiden ikke strekker til og man har for kort tid sammen. For hvis du gir opp, så har du jo INGEN tid sammen med han/hun. Men hvis du derimot gir det en sjanse, og ikke konsentrerer deg om framtida, så har du faktisk den lille stunden akkurat nå. 

 

Det får være nok. Om du har lest hele innlegget, så legg igjen en kommentar, så skal du få applaus fra meg. Ja, jeg skal seriøst sitte her og klappe i hendene foran laptopen som en dum sel. For det har du jaggumæ fortjent, din jævla lesehest!

 

Mvh,

Tabubabe.

20 år

I det norske språket har vi en ulogisk brist i hvordan tallene uttales. For tallene fra 30 til 99 følger det samme mønstret hele vegen. Det er; tretti, førti, femti, seksti... osv. Altså, man setter "ti" bak. Men hva med de tallene som faller utenfor dette systemet? Tallene over 10 utales som elleve, tolv, tretten osv. Og 20 uttales tjue. Uten noe "ti" bak. 

For det har seg sånn at de som har bestemt dette systemet i utgangspunktet skulle kalle tjue for totti. Elleve skulle hetet tittien, tolv - tittito, tretten - tittitre... and so on. Dermed ville vi fått en mer helhet i systemet. Dette er sikkert bare et uprofesjonelt og objektivt syn på saken, men jeg syns titti og totti er ganske fengende ord. 

Så i dag er jeg ikke blitt tjue. Jeg har blitt TOTTI! 

Det føles utrolig rart. Hadde ikke trudd jeg skulle bli så gammel. Faen, nå må jeg begynne å planlegge livet mitt og greier... Hjelp.






Puberty - You did it right!

Stikkord:
Les mer i arkivet » November 2013 » Oktober 2013 » September 2013
Lolita

Lolita

20, Bergen

Skuespillerinne, outsider, sjenert, pervers og politisk ukorrekt. Med andre ord; totalt skrudd og socially awkward. Kan kontaktes på tabubabe@hotmail.no hvis du har noe på hjertet!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits