Tabubabe

Spørsmål 3: "Forbilder, idoler, personer som inspirerer deg?"

Ikke noen stor bombe, men jeg har lite av forbilder og folk jeg ser opp til. Det skal litt til. Men det er bedre det, enn den gangen jeg hadde anorexiske supermodeller jeg så opp til i 10-12 års alderen. Nå derimot går jeg utifra personens arbeid, intellekt og personlighet. 

Derren Brown

Britisk hypnotisør, manipulatør og illusjonist, som dere kanskje har sett på TV. For over et år siden lærte jeg hvordan man kan hypnotisere noen til orgasme, og ble veldig fasinert av hvor sterke tankenes kraft er. Derren Brown er en slags tankeleser, eller mentalist. Men han mener at alle mennesker har evnen til å kjenne andres tanker. Hva det skyldes vet ikke han, eller noen andre. Kanskje tankene våres utslipper vibrasjoner, eller at det bare er ren psykologi og forståelse av utrykk. I kunststykkene sine bruker han suggesjon, psykologi, hypnose og illusjon, og det er helt vannvittig hva han klarer å oppnå. Minner litt om den svenske dokumentarserien "Hjärnstorm"  som gikk på NRK for en stund tilbake siden, som jeg også elsket! 

Disse menneskene er genier. Jeg har bare lyst til å slikke hjernen deres. Ja, alvorlig talt.

Marina Abramovic

Serbisk performancekunstner. Performance er kanskje min favoritt av alle kunstsjangere, og Marina Abromovic er virkelig den beste. Mye av kunsten hennes er en form for reaksjon på bardommen og omsorgsvikten hun opplevde, men hun har også mange andre utrykk som mann og kvinne forhold og maktfordeling. Hun eksperimenter mye med selvskading og destruksjon, og hvor langt hun kan gå før kroppen og sinnet ikke takler mer, og der trekker hun grensen langt og har et en ekstrem viljestyrke jeg ikke har sett maken til. Enten om det er å sitte stille timevis vær dag i flere måneder på en stol, piske seg selv til blods eller bli torturert og kuttet opp av publikum i seks timer uten stopp. Jeg syns hun har en fantastisk forførende personlighet.

Anbefaler å se dokumentaren "The artist is present", om kunstneren og hennes performance. 

I dag så skryter folk av at de er såkalt "gale". Med andre ord; de skjønner ikke en dritt. De tror at galskap er å være spontan, morsom og modig. Og at man er avslapper, frisinnet og uhøytidelig. Så etter å ha for eksempel. isbadet, fått latterkrampe av noe som egentlig ikke er morsomt, tatt alle russeknutene eller danset halling kliss naken mens man jodler, så skryter de av at de er "gale". Men de er ikke gale. De har bare et behov for at andre skal tro dem er det. Et behov for å virke så spesielle. Derfor går de rundt med YOLO som livsmotto og gjør spontane og morsomme og IKKE gale ting, for deretter å skryte av at de er SINNSJUKE ass. 

I dag så skryter folk av at de har såkalt "syke" tanker. De sier; "Om du hadde lest tankene mine en hel dag - så hadde du fått sjokk". De har et behov for å tro at de har en spesiell måte å tenke på, at de er revolusjonerende og originale, så hardt at folk ikke ville taklet det. Men sannheten er en helt annen. Alle har disse såkalte "syke" tankene. Men folk hører kun sine egne tanker, og derfor tror de at de også er de eneste som har akkurat disse tankene. Og derfor tror de at de egentlig burde vært innlagt for LEEEENGE siden. For vi er alle så sinnsjuke og sprø, at det burde vært måte på!

I dag så skryter folk av at de har et "hardt" liv. De har blitt mobbet, utstøtt, sviket, såret, terrorisert og traumatisert, og DE er offeret. Deretter skryter de av at de er "sterke" fordi de har overlevd, og at de er kloke og erfarende etter alt de har opplevd. Med andre ord; det er bra for folk å ha det jævelig! Men sannheten er at mesteparten av jævligheten folk går gjennom blir overdramatisert til tusen. De syter og syns synd på seg selv. Gjør seg til et offer, mens alle andre rundt dem er overgripere. Me against det world! Men sannheten er at ingen har det lett, og alle gjennomgår ett eller annet. Likevel dyrker de vondskapen til sin egen egoistiske fordel, og ser på seg selv som overlegne survivors. Jepp, du skal virkelig ha for motet du viste etter den tøffe barndommen hvor du aldri fikk ponnien du ønsket!

Men hadde du virkelig vært gal, så hadde ingen ledd med deg og dine sprøe påfunn. De hadde sett alvorlig på deg, og tenkt at deg er det VIRKELIG noe galt med. Og har du virkelig så syke tanker at du må innlegges? Ta deg en tur innom en institusjon for de som er virkelig kjørt i huet, så får vi se hvor oppegående du føler deg blant dem. Og offerollen og skryting, er for drittunger. 

Skjerp dere. Jeg har akkurat gått tom for paracet. 

Det er mye som ligger i menneskers natur, men som likevel er tabu. Spise og drikke er tydeligvis ikke en av dem. Den slags har vi gjort til en sosial greie. Vi samles rundt middags- og frokostbordet, på restauranter, kafeer, piknik, tapas på fester, snacks på kino. Spising og drikking er en offentlig akseptert greie de aller fleste steder, med noen unntak av hygieniske grunner feks: busser, teater, klasserom, og opprasjonsbordet på sykehuset. Generelt er det ingen som skammer seg over å spise, og har ikke noe imot av å bli sett eller se andre som spiser.

Unntatt for enkelte, deriblant meg, som syns at spising er forferdelig ekkelt. 

Nest etter kjønnsorganet, er munnen det mest intime på kroppen våres. Munnen er et slimete, vått organ full av bakterier. Fysisk så er det ikke noe mindre skittent enn de edlere delene. Likevel er det rektum og kjønnsorganer som vi som oftest forbinner med tabu. 

Har dere noen gang tenkt over estetikken til kjeften våres? En gapene munn ligner enn diger, slimete vulva med knokler stikkende ut oppe og nede (tenna), som føder en svær rosa snegle (tunga). Pent? Nei. Men folk åpner mer enn villig kjeften sin daglig rett foran andre mennesker, og trøkker mat inn i den. I den forpulte vulva, blander det sammen med slimet, snegla og knoklene. Moser det til grøt.

Jeg klarer ikke se på! Jeg ser alltid ned når jeg må spise sammen med andre, for jeg vil ikke se på det. Men det verste er at mange lager lyder i tilegg, og øra kan jeg ikke bare slå av. Noen smatter, noen har rusten kjeve så man kan høre når den jobber, noen svelger så høyt at det lager gulpeaktige lyder. 

I tilegg, så klarer jeg ikke helt å legge fra meg tanken på hvor all maten vil ende opp, når jeg ser noen putte mat i munnen. Det høres utrolig barnslig ut, ja. Folk legger hemningsløst ut bilder av maten deres på facebook, instagram, blogg etc, lekkert dandert på en tallerken, og kommentarer som "Nam :DD", "Det så godt ut!!!!" og "Mmmmm <3", dominerer kommentarfeltet. Vær gang jeg ser det, får jeg en intens trang til å bryte med idyllen og skrive: "Tenk at det der har blitt til ekskrement akkurat nå...". Dypt. Skikkelig dypt ass. 

Men det ville vel ikke folk satt pris på? De vil ikke høre den "dype" sannheten, de vil bare høre "Mmmm" og "Nam" med smilefjes og hjerte bak.

Ikke missforstå meg: det er viktig å spise. Vi vil jo ikke dø. Folk velger og vraker hva som er rett og galt. De går ikke ut ifra noen fysisk bestemte lover, de går bare ut ifra hva de selv syns, og ikke minst hva alle andre og samfunnet rundt dem synes. Vi er oppfostra til å mene at å spise mens andre ser og hører på, er helt greit, helt naturlig. Men som nevnt, så er det mye som er naturlig men som likevel ikke er offentlig akseptert. Vi har bestemt at å ta en agurk i munnen er akseptert, mens å ta en agurk i fitta eller rektum er tabu.

Når vi ser på alt som er tabu her i landet, så skulle offentlig spising teoretisk sett også stått på den lista. Men nei.

Jeg hater missliker mennesker, og har for lengst konvertert til glasmanet. 

Misantropien kjennes ekstra godt når jeg går på folkehøgskole. Vi sitter alle i matsalen. Det er siste middag før ferien. Så får vi vite at det er spagetti bolonese i dag, og da begynner de andre elevene å juble. Faen ta dere, tenker jeg. Er det sånn, at når vi får hvetemel, sukker og transefett, så jubler vi? Mens når vi får fisk og grønnsaker, så sutrer vi? Det er faen ikke rart at folk er feite! 

Men å være feit er blitt har blitt helt greit å være i dag. Det er helt greit å torturere og missbruke sin egen kropp på sofasliting og drittmat. Det viktigste er å ha selvtillit liksom. Og ja, selvtillit er bra, men hva skjedde med å ha selvinnsikt? Selvtillit uten selvinnsikt er ikke et vakkert syn. Det er som å se flodhester som oppfører seg som om de var Megan Fox.

Alle later som de gir faen, at ingen kan såre dem, men slik er det egentlig ikke. De har alle et stort behov for å få bekreftelse fra andre om både ditt og datt. Ta foreksempel når en jente har klippa/farga håret. De har blitt alt for vant til å få komplimenter for vær jævla gang de gjør noe nytt med frisyren sin. For de blir alltid sure når jeg ignorerer dem. Det skjedde senest for bare et par dager siden, og samtalen artet seg slik:

Jævla kvinnemenneske: "*kremt*... ser du ikke at jeg har klippet og farga håret?"

Meg: "Jo. Men jeg driter i det."

Og sånn er det vær jævla gang! Kan ikke kvinnfolk fatte at jeg bryr meg ikke om hvordan de ser ut på håret? Syns du virkelig at håret ditt er så spennende at det er en samtale verdt? Smal-talk alert. Dont fucking smal-talk me! Jeg tror å henge sammen med mannfolk har hatt en dårlig innflytelse på meg, for jeg har nærmest begynt å oppføre meg som en mannsjåvenist. Men er det så rart? Det er så mye grumsomme innovertisser der ute. Det er så mange av dem som skravler så øra svetter på lytterne. De er ulogiske og styres av impulsiv og overemosjonelle følelser, og skylder alt sammen på at det kommer blod ut av fitta deres. Jeg er jente selv, så jeg kan herved avskrive myten om at menstruasjon er noen god unnskyldning for hysterisk oppførsel. 

Hvorfor driver vi å snakker om ingenting, ting som ikke gir mening, for så å skryte av at vi er sosiale? En av de få tingene jeg setter pris på ved min hemning, er at jeg er ekstremt selvstendig. De vennskapene som jeg har sett, enten om de består av par, trekløvere eller en hel gjeng, de blir alle like avhengige av hverandre for å få hverdagen til å gå. Og da skal de helst sitte ved siden av hverandre - Gud forby om man bli sittende sammen med noen andre enn venna sine! Det holder ikke å være i samme rom, de må sitte ved siden av hverandre. Eller i ring. Du skjønner hva jeg mener. Poenget er at hvis noen av disse menneskene skulle finne på å sette seg utafor, litt unna de andre vennene, så tror de automatisk at det må være noe galt.

Er du ute etter å konsentrere deg om deg selv og det du driver med? Bare få litt pusterom kanskje? Glem det! Man må på død og liv sitte sammen med venna sine når de er til stede. Selv når de ikke gjør en dritt sammen. For det er bare sånn det funker. Og dermed blir disse menneskene alt for avhengige av hverandre. Går det for eksempel en dag på skolen, og bestevennen viser seg å være syk, så man bli sittende der alene, da føler man seg helt hjelpesløs og går inn i en slags dyp depresjon. 

Hvorfor? For det er så tabu å være alene. Selv om man har aldri så gode grunner til det. Det er synd. Mennesker er stakkarslige vesner.

P.S. Jeg er på utsiden snill og uskyldig som et lam. Ulven trengte å bli sluppet litt løs. 

Spørsmål 2: "Favoritt sitater?"

Jeg er ikke no spres glad i sitater. Men her er noen av de jeg liker:

"The woman who follows the crowd will usually go no further than the crowd. The woman who walks alone is likely to find herself in places no one has ever been before." - Albert Einstein.

"Kjærligheten er et stoff som naturen har vevet og fantasien brodert" - Noe jeg hørte på barneTV en gang... ja.. barneTV, faktisk. 

"I don't believe in guilt, I believe in living on impulse as long as you never intentionally hurt another person, and don't judge people in your life. I think you should live completely free. " - Angelina Jolie. 

"Eg hugleikar deg av heila mi hoppande blodpumpe! Skal me trynsleika ikring etaholet?" - Random shit som jeg brukte på russekortet mitt.

"What if humanity is just a science experiment for an alien race? What if life is a dream, and death is when you wake up? What if dreams are reality, and being awake is an illusion? What if silence is a noise thats always been playing so you just dont notice it?" - Ukjent.

"Søstra mi skal hete Asta, fordi det rimer på spagetti" - Ei lita jente fra Danmark. 

Når man er i et forhold med stor aldersforskjell, så er det uunngåelig at folk ikke stiller spørsmål og trekker fram dilemmaer ved dette. Og det er ikke bare ukonstruktiv hetts og drittslenging det går ut på. Det er helt reelt at det finnes sider ved aldersforskjell som man bør stille spørsmål ved, og det er utfordringer å ta stilling til. Noe jeg kanskje hører mest er:

1. Seksuelt moralsk dilemma: At det er ekkelt, forbindes med kronofili og ulovlig/forkastelig seksualitet. Incest, er utrolig nok, også ofte innblandet i dette synet, jeg har ofte hørt folk si feks: "Han der kunne jo vært bestefaren min", "Hun kunne vært datteren min" o.l. 

Taaaabuuuu... tabuuu... og atter tabu! Dette er bare noe i hodet våres. Jævla HJERNEVASKA samfunn som vi lever i. Og ikke minst for mange forvridde oppfattinger det finnes av ord som "pedofili". Sitat av ei kjærring i klassen min på VGS: "Om hun er 18, og han er 30, så er han jo pedo likevel selv om hun er gammel nok". Oh SMACK! Si det en gang til med trynet mot meg liksom.

Og når det kommer til incest: Å trekke paralleller mellom incest og aldersforskjell ser jeg på som noe folk gjør fordi de har satt en grense på sex/kjærlighetslivet sitt, grunnet av en slags tvangstanke om å respektere sine foreldre og resten av familien. De tenker for eksempel: "jeg skal ikke ha sex med/være sammen med en som er eldre enn pappa" - dermed har de allerede låst hjernen sin, og følger automatisk denne uskrevende loven.

Dette har igjen med oppfattelsen om forkastelig seksualitet å gjøre, men kan også skyldes i stor grad at det kan påvirke forhold mellom barn og foreldre om barnet er sammen med en som er eldre enn foreledren. Folk vil unngå at møtet mellom kjæreste og svigers skal bli kleine og føles unaturlige, noe denne typen forhold kan framstå som i det samfunnet vi lever. Kanskje de er redde for at foreldrene skal bli sinte og forlange at de slår opp? Det er ikke rart at noen frykter for familiens reaksjon.

Nå er det sånn at, selv om vi vil det eller ei, så blir seksualiteten våres påvirket av foreldrene våre. Om en gutt får sitte på fanget til mamma når han er fire år gammel, har mye å si for hvorvidt han vil oppleve og kunne føle kjærlighet og nærhet i framtiden. Like viktig er det for jenter å sitte på pappas fang i fireårs alderen. På mange måter setter vi noe av våres framtidige seksualitet allerede i barndommen. Kanskje det skapes et bånd mellom barn og omsorgsperson som varer livet ut? At det er derfor vi sammenligner dem med våre partnere i voksenlivet, mer ubevist.

2. Sosialt dilemma: At de forskjellige generasjonene har alt for ulike interesser, erfaringer og behov til at det sosiale kan bli tilfredsstillende nok. Hvordan kan for eksempel en partyløve av en tenåring, sammen med en uspontan og stabil 50 åring, ha gode samtaler og stimulerende sosialtliv år etter år? Hva har de til felles? Hva kan de snakke om? Hva kan de gjøre sammen?

Det finnes ingen fasit på hvilke interesser og sosialt behov de ulike aldersgruppene har. Jeg tror de som stiller slike spørsmål må være veldig opptatte av sin tid og generasjon. Folk som liker å kjenne nostalgi, og se tilbake på tiår sammen med noen som var aktuell på samme måte som dem selv. Eller motsatt; at man liker å ha noen som er litt mer med på det som er moderne og kult nå for tiden. Sånn sett ser jeg på dette dilemmaet som en personlig sak, og ikke noe som trenger å ha med alder å gjøre.

Bare ta meg som eksempel. Jeg er ganske uortodoks til å være 20 år. Jeg går aldri ut på byen, fester, drikker og har det ungdom kaller for "gøy". Og ikke ta meg feil; jeg er ikke mer moden enn alle andre på min alder. Jeg er barnslig til tusen! Men jeg har bare ikke de samme sosiale interessene som de fleste på min alder. Jeg har en annen oppfattelse av hva som er gøy, interessant og sosialt stimulerende. Og der har jeg funnet ut at jeg trives veldig godt med folk som er to-tre generasjoner eldre enn meg. 

3. Døden: At den eldste parten kommer til å eldes, miste helsen og sansynligvis dø mye tidligere enn den yngste parten. At en ung person må leie sin elskede ned i graven, og leve resten av sitt liv med sorg over det tapet, isteden for å få oppleve å bli gammel med noen. 

Dette er et veldig vanskelig og tøff bakside. Emosjonelt. Men for meg handler det om hvilket syn du har på livet og døden. For meg er det viktig å leve, men jeg har også stålfestet meg til at det kommer til å ta slutt en gang, og jeg kommer av all sannsynelighet til å miste noen jeg er glad i en eller annen gang. Det gjelder ikke bare kjæreste. Og vi må huske å passe på de gamle. Døden virker som et tabu som er forbeholdt for de gamle. Folk forventer at det er de gamle som skal oppleve at alle vennene og kjærestene skal dø rundt dem, mens de sitter for seg selv og venter på deres tur. At samfunnet tenker slik syns jeg er så tragisk.

Og for alt jeg vet kan det hende jeg dør i morgen. En gang må det skje. Spiller det noen rolle hvem som kommer først? Jeg kan jo ikke bestemme hvem jeg skal forelske meg i. For om jeg kunne det så ville jeg jo helst hatt en som døde på nøyaktig samme tidspunkt som meg. Men slik er det ikke. Man må være klar over at døden kan inntreffe når som helst uansett alder.

Og det er derfor det er viktig for meg å leve. Å leve i nuet. Mange er redde for å kjempe for dem de elsker, fordi de er redde for framtiden og at de skal bli såret. Akkurat det har jeg blitt såpass voksen på nå, at jeg er klar for å bli såret. Jeg gir meg selv lov til å sørge, bare så lenge jeg får det lille, vakre og fantastiske som skjer akkurat her og nå. Jeg vil heller se tilbake på livet mitt og minnes over det lille jeg fikk av kjærlighet, enn å skammes over at jeg aldri fikk det, bare fordi jeg var redd det ville vare for kort. 

Det er faktisk et paradoks å gi opp noen fordi man syns at tiden ikke strekker til og man har for kort tid sammen. For hvis du gir opp, så har du jo INGEN tid sammen med han/hun. Men hvis du derimot gir det en sjanse, og ikke konsentrerer deg om framtida, så har du faktisk den lille stunden akkurat nå. 

Det får være nok. Om du har lest hele innlegget, så legg igjen en kommentar, så skal du få applaus fra meg. Ja, jeg skal seriøst sitte her og klappe i hendene foran laptopen som en dum sel. For det har du jaggumæ fortjent, din jævla lesehest!

Mvh,

Tabubabe.

I det norske språket har vi en ulogisk brist i hvordan tallene uttales. For tallene fra 30 til 99 følger det samme mønstret hele vegen. Det er; tretti, førti, femti, seksti... osv. Altså, man setter "ti" bak. Men hva med de tallene som faller utenfor dette systemet? Tallene over 10 utales som elleve, tolv, tretten osv. Og 20 uttales tjue. Uten noe "ti" bak. 

For det har seg sånn at de som har bestemt dette systemet i utgangspunktet skulle kalle tjue for totti. Elleve skulle hetet tittien, tolv - tittito, tretten - tittitre... and so on. Dermed ville vi fått en mer helhet i systemet. Dette er sikkert bare et uprofesjonelt og objektivt syn på saken, men jeg syns titti og totti er ganske fengende ord. 

Så i dag er jeg ikke blitt tjue. Jeg har blitt TOTTI! 

Det føles utrolig rart. Hadde ikke trudd jeg skulle bli så gammel. Faen, nå må jeg begynne å planlegge livet mitt og greier... Hjelp.

Puberty - You did it right!

De fleste av dere har sikkert blitt fortalt minst en gang i livet, når dere har vært nedstemt, og en stakkar har følt seg nødig til å trøste dere og dermed kom meg frasen: "Jeg vet det ikke er noen trøst, men det finnes mange i verden som sliter." Folk som har det VIRKELIG ille. Du vet, de uten hus og jobb, mat, familie og kjære, helse eller frihet for eksempel.

Mens de fleste har midlertidige ups and downs, så finnes det alltid noen som kjemper konstant mot kronisk mental og fysisk smerte av udiskuterbare grunner.  Grunnen til at trøsteren nevner disse, er i hovedsak for å sette ting i perspektiv, sånn at den nedstemte kanskje tenker at han ikke har det så ille likevel. Det er i seg selv ikke ment som noe vondt, men frasen er likevel ugjennomtenkt.

Tenk en eller to ganger! Som trøsteren sier; "Jeg vet dette ikke er noen trøst". Nei det har du rett i, så hvorfor kaste bort tid og stemme på å si det meningsløse? Å bare så det er sagt; jeg mener ikke at folk skal synes synd på seg selv og sippe over spilt melk. Bare drittsekker gjør det.

Det jeg vil fram til er at å bruke denne uttalelsen, helt essensielt sett, bunner i inhumanitet, som jo er det helt mottaste av hva trøsteren egentlig vil formidle. Hvorfor finner vi egentlig trøst i dette her? At andre mennesker har det vondt er IKKE en trøst. At folk har det vondt er atter en grunn til å se svart på verden over hvor bestialsk den er. Om man finner trøst i at andre har det vondt, så kan vi like gjerne kutte ut all empati og medmenneskelighet for å komme opp til tronen av lykke. Dette fører til sjalusi, og vi ønsker ingen mennesker vell.

Og ikke bare det! Denne holdningen kan gå den helt andre vegen; at det blir et slags monopolspill om å ha det verst. For å illustrere hva jeg mener, her er en liten anekdote: Jeg har en nær bekjent som har vært inn og ut av psykiateriske institusjoner i mange år. "Hun" levde sammen med mange andre problembarn og tidkrevende pasienter. Og dette miljøet førte til at staben måtte gi mest fokus til de mest syke. Dette førte til at hun og de andre som hadde det "mindre" vondt enn "verstingene" fikk for lite hjelp. Dermed ble det en konkurranse om å være mest syk, og man påfører seg mer belastning enn i utgangspunktet.

Dette er utrolig banalt og teit, men slik er realiteten når det kommer til fordeling av omsorg. Det er et instinkt i oss mennesker, og alle trenger oppmerksomhet. Uansett! Vi lærer dette helt fra vi er barn, når vi ønsker så mye oppmerksomhet fra foreldrene som mulig. Får ikke barnet tilfredstilt det behovet, så finnern ut at  skriking, gråting, vandalisme og utadgerende oppførsel som regel vender fokuset mot seg. Spiller ingen rolle om fokuset er negativt eller positivt, så det kan lett føre til dårlige vaner. 

Nei, det er ikke mer synd på deg enn alle andre. Men sorg og smerte, stor eller liten, langvarig eller kort, er uansett noe relativt når det inntreffer. Det er personlig, og angår ikke alle på hele jorden. Det kan påvirke menneskene som må omgås med deg, men alle har lov til å være nedstemte. I det hele tatt å si at "du har det ikke fælt fordi det finnes folk som har det verre" er som å si "du har det ikke bra fordi det finnes folk som er lykkeligere enn deg". Så lenge det finnes en smerte eller en lykke der, det handler det ikke om å ha mest av det. Det er ikke emosjonelt troverdig å ha slik holdning. 

Det er kanskje på tide å bli mer bevist på hva du sier egentlig betyr?

Finnes julenissen?

Dette spørsmålet har vært gjenstand for spekulasjon i årtier. Et amerikansk forskerteam har tatt utgangspunkt i fysiske fakta, og har fremlagt sine resultater basert på følgende hypotese: Det finnes en Julenisse, som besøker alle snille barn. Julenissen benytter flyvende reinsdyr og slede ved levering av julegaver.

La oss starte med hypotesen om flyvende reinsdyr. Ingen kjente reinsdyrraser kan fly. Imidlertid finnes det 300.000 dyrearter som enda ikke er vitenskapelig kjent eller klassifisert. Selv om de fleste av disse er insekter og laverestaende arter, så finnes det fortsatt en mulighet for at det finnes flyvende reinsdyr og at julenissen er den eneste som kjenner denne arten.

Videre kan vi fastslå at det finnes 2 milliarder barn under 18 år i verden. Siden julenissen av kulturelle og historiske grunner ikke betjener Muslimske-, Hinduistiske-, Jødiske-, og Buddhistiske barn, reduseres antall barn som julenissen skal besøke julaften til 378 millioner, i henhold til tall fra "Population Reference Bureau". Basert på et gjennomsnitt på 4.11 barn p.r. husholdning , beregnes antall hjem julenissen skal besøke til 91.8 millioner. Dette forutsetter at det finnes minst et "snilt" barn p.r. hjem.

På grunn av verdens inndeling i tidssoner og jordstasjonen, vil Julenissen maksimalt kunne arbeide 31 timer julaften. Dette forutsetter at han reiser fra øst mot vest, noe som utvilsomt er mest logisk. For å betjene de 91.8 millioner hjem, må julenissen besøke 822.6 hjem pr. sekund. Dette gir Julenissen 1/1000 sekund til å parkere sleden, hoppe ut av sleden, klatre opp på taket, fyke ned gjennom pipa, børste av seg sot, plasseres gavene under treet, klatre opp gjennom pipa, børste av seg sot, klatre inn i sleden og kjøre til neste hus. Dersom en antar at alle de 91.8 millioner hjem er distribuert jevnt over jordens overflate, noe som selvsagt ikke er riktig, men som likevel kan aksepteres som en forutsetning for de videre beregninger, gir dette en gjennomsnittlig avstand på 1.3. km mellom hvert stopp. Reiserute blir da på til sammen 121.5 millioner kilometer. Dette betyr at julenissen må reise 1088 km. pr. sekund - over 3000 ganger raskere enn lyden. For sammenligningens skyld bør det nevnes at den raskeste farkost menneskeheten så langt har konstruert, Ulysses romsonde, har en maksimal hastighet på 43.5 km p.r. sekund. Et konvensjonelt reinsdyr kan maksimalt oppnå 24 km p.r. time.

En annen viktig faktor, er sledens last. Dersom vi antar at hvert barn kun får en gave som ikke overstiger størrelsen på et middels stort Legosett, vil sleden ved start veie 160.650 tonn. I tillegg kommer julenissen, som konsekvent beskrives som overvektig. På land kan et konvensjonelt reinsdyr ikke trekke mer enn ca. 150 kg. Dersom vi antar at et flyvende reinsdyr kan trekke 10 ganger mer en tradisjonelle reinsdyr, slik vi kjenner dem, vil det ikke være mulig å trekke sleden med åtte eller ni reinsdyr. Det trengs 214.200 reinsdyr. Dette øker vekten på ekvipasjen til 176.715 tonn, og da regner vi hverken med julenissens eller sledens vekt. For sammenligningens skyld: Ekvipasjens vekt vil utgjøre mer en fire ganger vekten til skipet Queen Elisabeth.

176.715 tonn med en fart på 1088 km. p.r.sekund gir en enorm luftmotstand. Denne luftmotstanden vilvarme reinsdyrene opp på samme måte som når et romskip flyr inn i jordens atmosfære. De to første reinsdyrene vil bli utsatt for en energimengde tilsvarende 14.3 Quintillion joule p.r. sekund - hver! Kort sagt, de to første reinsdyrene vil gå opp i flammer nærmest umiddelbart. Når de to første er borte, vil de to neste utsettes for samme energimengde, slik at det vil oppstå en eksplosiv kjedereaksjon. Samtlige reinsdyr vil fordampe i løpet av 4,26 tusendels sekund. Julenissen vil gjennom denne kjedereaksjonen bli utsatt for sentrifugalkrefter på 17.500,6 ganger tyngdekraften. Julenissen med en vekt på 125 kg, som antas å være lite, vil bli presset bakover i sleden med en kraft på 2.167.007 kilo.

Konklusjonen er enkel: Dersom julenissen overhode rakk å levere noen gaver, så er han trolig død nå. Selvsagt er det mulig at Julenissen rår over en teknologi eller behersker dimensjoner som til nå ikke er kjent. Reinsdyrets Rudolfs røde nese, som muligens er en avansert form for varmeskjold, kan tyde på at dette er tilfellet. Dette er i så fall halmstrået vi fortsatt kan klamre oss til, når det gjelder Julenissens eksistens.

"Tabubabe: Dette er en vitenskapelig rapport basert på julenissens eksistens. Jeg har verken skrevet rapporten eller deltatt i forskningsarbeidet. Deler materialet kun for å spre funinformasjon (og underholdning!)."

Jeg er en jævla loner. Skammer meg ikke over det heller. Det jeg er mindre stolt av er at jeg må være så misantropisk, særlig til mitt eget kjønn og årskull. Jeg er for ung til å være sånn! Sutring hører hjemme hos pensjonistene. Det er de som skal sitte og vemme seg over dagens ungdom og moderne kjærringer. Men nei da. Her sitter jeg isolert i hybelen på en fredagskveld, mens de andre er ute og fester. Alle vennene mine er godt voksne menn, noe jeg er så utrolig glad for, særlig på fredagskvelder som dette. 

Sånn ser jeg for det meste ut. Fjern og alvorlig. Liker du sprudlende og vittige jenter er jeg ikke noe for deg.

Etter jeg begynte på FHS, så prøvde jeg å være litt sosial. Hadde glemt hvordan disse menneskene var. Men det fant jeg fort ut av, og da kom jeg på hvorfor jeg i utgangspunktet var en outsider. Brain fuck. Mental destimulering. Det er som de sitter og poker reptilhjernen. Det + en god porsjon angst er en fin cocktail til forever-alone-party. Jeg klarer bare ikke tenke klart sammen med hvem som helst. Det er som om det befinner seg en bryter inne i meg, som jeg ikke har kontroll over. Så jeg får ingenting ut av det, jeg blir bare stressa, sliten og dum. Ja, du blir dum av å henge med mennesker du ikke liker. Å nei, jeg hater ikke alle. Jeg er bare lei av gjentagelser. 

Isteden for å tilhøre noen gruppe så sitter jeg utenfor og studerer dem. Det har blitt en slags hobby, å studere menneskers adferd, sette meg i deres sted og forstå hvorfor de gjør som de gjør, og sier som de sier. Og når jeg sitter utenfor og studerer pakkdyrene, så får jeg mange interessante synsvinklinger, både på menneskene som gruppe og individ. Men når jeg ser at menneskene gjør de samme tingene om og om igjen, blir det bare kjedelig til slutt. Det finnes mange forskjellige typer, men de har alle sammen et eller annet i adferdsmønsteret sitt som gjør at deres handlinger ikke viker overaskende.

Jeg eier overhode ingen sjette sans, men noen ganger vet jeg hva en person har tenkt å si eller gjøre før de har sagt/gjort det. Du hører det på pusten deres, ser det på ansiktet deres, på kroppen. Man kjenner det på situasjon og sted, hva personen gjør før handlingen/ordene. Man trenger ikke noe tredje øye for å se det, man må bare studere mennesket nøye. Dette ser vi ofte blant personer som har kjent hverandre lenge. De forstår hverandres adferd og hvordan de er. Og da kan de finne på teite ting, som å si ting samtidig, fortelle hva den andre tenker på, og alt er bare kleint og "OMG, det må jo bety at we are ment to beeee<3<3!". Ja...

Det føles som mennesker ofte ikke er beviste på deres adferdmønster. De styres mye av dominoeffekt, av hverandre, oppfattning av rett og galt. Alt er et stort puslespill, og de legger alle de sosiale brikkene riktig. Dette fører til at noen ganger, for eksempel når de tøyser og tuller over dårlig humor (bare fordi det er normalt å le, for å ikke skape klein stemning), det gjør at jeg føler de ikke er kommet over apestadiet. Særlig når jeg står der med pokertrynet, og kjemper en indre kamp for å ikke finne noe hardt å slå dem med. 

Som en kompis av meg sier: "Vi burde hatt flere mennesker, og mindre folk."

Jeg finnes ikke fordomsfull, men alle disse gjentagelsene hos mennesker gjør at jeg kjeder meg sånn inni rattata sammen med dem. Derfor henger jeg med folk som ikke er så lett å bli klok på. Spør du meg så er et godt råd ; aldri lære seg et menneske å kjenne ut og inn. Hold litt igjen av deg selv, og hiv det i trynet på dem når de minst venter det har jeg veldig god erfaring med. Da tror folk at jeg er et mystisk og eksotisk menneske. Jeg er vel egentlig ikke det, jeg er bare stille, det er forskjellen. Derfor blir det en surprise når jeg først viser litt av meg selv. Skal alt ekskluderes med en gang mister det sin dybde og sjarm. 

Hold kjeft. Ikke si alt du tenker. Lytt littegranne isteden.